Nå som Aurora må holde seg i Bergen på grunn av verdenssituasjonen var det ikke vanskelig å gjette at Verftet online music festival i Bergen kom til å få henne til å stille opp på nettkonsertene de holder for tiden.

Og jeg er så glad, så glad for at de gjorde nettopp det. Det ble en særdeles vakker seanse, med et litt annet uttrykk enn Aurora har turnert med de siste årene.

Kledd i en gullkjole ( – Som C3POs kone, som hun selv sa i spørsmål-og-svar-seansen etter konserten) og store hvite basketsko er hun akkurat som vi kjenner Aurora. Litt høyt og litt lavt, men mest lavt denne gangen siden det er Unplugged.

Konserten starter veldig uventet med Animal Soul, en låt som hun ofte har opptrådt med live, men som aldri har vært utgitt. Det er kun Aurora og pianoet, og det er så vakkert, sårt og stille. Stemmen hennes har smerte, skjønnhet, ømhet og styrke i en salig blanding.

– I don’t belong here, synger hun. Det er så feil som det kan bli, Aurora. Er det noe vi trenger nå er det deg.

Hun fortsatte med sin versjon av Massive Attacks Teardrop, som ligger på Youtbe fra diverse radioopptredener. Hun gjør låten til sin egen, selv om den egentlig ikke er så veldig forskjellig fra originalen. Men ståpelsvakkert er det, uansett.

Se hele konserten her:



Før Warrior får vi selvsagt en av monologene hennes. De er derimot ikke like lange denne gangen. Muligens fordi det ikke er noe publikum i salen om hun kan respondere på.

Originalt er Warrior veldig elektronisk, men den sitter som en kule med bare trommer, gitar og piano også. Dette er tross alt en signaturlåt for Aurora. Andrevokalen fra Silja Sol matcher perfekt, som vanlig. Og her setter Aurora i gang med sin sedvanlige dansing, og gestikulerende håndbevegelser. Til slutt puster og blåser hun i mikrofonen, og idet musikken ebber ut kniser hun som en småjente.

– Dette er så rart, sier hun, og refererer til formatet vi er i. – Men jeg håper du nyter livet ditt, sier hun med sitt herlige smil, mens hun peker på deg og meg.

Vi hopper videre til All is Soft Inside. Stemmen går engleaktig høyt. Og selv i dette minimalistiske arrangementet, spesielt siden den er krydret med vokalen fra Silja, er dette gåsehud, tårer, svette, tristhet og glede på en og samme gang. Og Aurora ikke bare synger, hun spiller teksten med mimikken sin. Det kommer et nydelig gitarspill på slutten, etterfulgt av en kakofoni av vokal som ville gjort Anneli Drecker stolt.

– Kan du fokusere på Magnus mens jeg klør rumpen min? spør Aurora kameramannen. Noe han gjør, før vi får en monolog som blir avsluttet med at neste låt er til alle de som føler seg isolert og savner venner, familie, skole og jobb i disse dager.

Through the Eyes of a Child er i starten kun Aurora på sang med Silja på piano. Så kommer gitaren sakte inn, veldig slidegitaraktig, før det blir trestemt akapella. Det er himmelsk!

The River fungerer utrolig godt nedstrippet i dette formatet. Men det er ikke overraskende, for Auroras musikk fungerer i de fleste arrangement. Og ah-ah-ingen bak Aurora av Silja gir sangen en klesdrakt som er utrolig flott.

Mens gitarer stemmes legger Aurora ut om egget som hun kokte før frokost i morges.

Så er det tid for Queendom. Den er arrangert slik at den blir tilnærmet en rockesang, men ikke helt. Heldigvis er ahhhh-ahhh-bruen før refrenget fortsatt der, for det er den som er sangen, budskapet til tross.

Idet hennes beste låt, The Seed, starter, bommer hun litt på introen og kniser ber om unnskyldning. Silja er nå på gitar (er det noe den damen ikke kan spille?) i tillegg til annenvokal. Arrangementet på refrenget er langt mer dempet enn på originalen og melodien er litt omskrevet. Men messingen før siste runde med refreng og på slutten av låten er selvsagt også fantastisk i denne versjonen av låten.

– Nå er vi alle snart i paradis, i hvert fall i de fire neste minuttene, mens vi framfører denne låten, sier Aurora. – Thank you for us!

Paradislåten er en Beatles cover: Across the Universe, med firestemt sang og helt neddempet arrangement. Det er kun gitar og sang og det er en perfekt låt for Aurora, og en strålende slutt.

– Skal vi bukke nå, hører vi Aurora si inn i en ikke avslått mikrofon etter at teppet har gått ned for konserten.

Nei, Aurora. Det er vi som skal takke og bukke, Aurora. Det er vi.