I dag skulle Åge og musikerne hans egentlig ha begynt årets sommerturne, men det blir det ingenting av. Så i stedet ble det turnestart, og stopp, i form av livestrømming på Facebook, med mange tusen seere.

Det er litt vanskelig å vite hvordan man skal beskrive Åge Aleksandersen og Sambandet i nye vendinger. Jeg har selv kalt dem Norges utgave av Bruce Springsteen og E Street Band, og det er en vanlig og kanskje forslitt sammenligning. Men det er jo sant!

Musikaliteten, profesjonaliteten, samspillet, framføringsgleden og følelsen av det sammensveisede bandet dette er, lyser fra scenen. Og Åge lar samtlige av musikerne få skinne med gjestevokal, solospill og Shadows-lignende poseringer.

På livestrømmingen i kveld går bandet knallhardt ut fra første stund, med Levva livet. Dette er et uvær av en stemningslåt, og alle som mener noe annet er tarvelige sengevætere!

Vi hopper videre rett inn i Norge mitt Norge, om det å være på veien i gamle dager for Åge (og de fleste band, vil jeg tro).

– Vi kjæm snart igjen sang vi, sier Åge når han introduserer konserten.

– Men i kveld gjør vi noe vi aldri har opplevd tidligere: Vi skal starte og stoppe turneen på en og samme kveld.

Se hele konserten her:



Men på dette tidspunktet stoppes det ikke. Det går over til Norges nasjonalsang nummer to, Lys og varme, en sang Åge har uttalt at han alltid kommer til å framføre på alle konserter. Det er en lang versjon av låten, med blåsere og mye solospill på gitar. Og det er nydelig. Sambandet tar seg av allsangen som publikum vanligvis gjør her.

Eldorado gjøres i en countrylignende versjon ala Hillbillies. Dette kler låten langt mer enn originalen som lider en del under sin 80-tallsproduksjon. Jada, middelaldrende mann som skal synge samfunnskritiske tekster kan være slitsomt, men heldigvis droppes snakkebiten om gutten i Afghanistan, som jeg alltid har følt er noget påtatt.

Åge strever litt med vokalen, men koringen berger det i havn og nok en gang får alle musikerne skinne i sine egne solo-spots og øyeblikk.

Vi får nå kveldens første nye lå, Fem på tolv. Åge mener vi må høre på de unge stemmene som roper til «oss gamlinger og sier at vi er i ferd med å kjøre jordkloden rett til helvete.» Låten dro ikke umiddelbart i engasjements-genet mitt. Melodimessig minner stilen meg litt om OL-sangen fra Din Dag (1993). Veldig standard Åge, med en klisjepreget tittel.

Rosalita, høydepunktet fra Solregn (1989), har derimot et knallsterkt refreng og (dessverre) en tidløs tekst. Men jeg savner Mari Boine-verset. Hennes unike vokal gjør virkelig denne sangen. Samtidig er det fint at ingen prøver seg på å etterligne henne her. Sangen er uansett en publikumsfavoritt til vanlig, og undertegnede sitter og synger med mens han noterer.

Åge sier at da han skrev sangen 24/12 hadde han egentlig tenkt å skrive en vakker julesang, men at det skar seg. En anmelder skrev en gang at teksten var en rapport om rikets tilstand, og dette synes Åge er en bra beskrivelse. Selv om låten er knapt ti år gammel er den allerede en Åge-klassiker som er et av høydepunktene under denne konserten. Det er en vakker låt med en fascinerende tekst, hvor trommis Steinar Krokstad får slippe til på vokal. Vi får også glitrende gitarsolo med Skjalg Raaen og til og med vocoder med Terje Tranaas.

Stemningsmessig holdes også neste låt litt dystert i form av Vend dem ryggen, en låt om Hitlers moderne lakeier. Låten er derimot god gammeldags rett fram og enkel rock’n’roll!

Åges «comeback» i 93 i form av Min Dag er neste. Her er det nok en gang full blåserekke og det sitter som en kule. Og teksten er fortsatt en gøy historie, selv om kanskje enkelte av personene i teksten ikke er like aktuelle i dag.

Deretter roer vi det litt ned igjen med en ny låt som handler om alle heltene som har stått på slik at alle vi andre har kommet gjennom de to siste månedene med helse, mat og utstyr intakt. Det er en ok låt, men veldig standard og ikke noe som umiddelbart fester seg hos meg.

Vi er rett og slett inne i den minst minneverdige delen av konserten. Hold Fast er for eksempel en banal låt jeg aldri har likt. Samtidig er det noe med en som gjør at jeg skjønner at den antagelig har appell, selv om jeg ikke ser det helt selv.

Danserinnen er neste ut og er enda en lettere anonym låt som gjør at konserten føles som at den står litt i stampe akkurat nå.

Heldigvis går vi deretter over på på Dekksguten. En låt hvis tema DDE skrev om på nytt og ga ut som Vinsjan på kaia (produsert av Åge). Dette er et annet flott øyeblikk fra Solregn, og en Åge-klassiker.

Dains Me Mæ, introduseres med en oppfordring om å danse og synge der hjemme. Dette er en låt som har fulgt meg siden jeg var ni år gammel. Det er en strålende låt og en klassiker om de ulike høydepunktene og bunnivåene i et kjærlighetsforhold.

Deretter bærer det rett inn i Rio de Janeiro, hvor Sambandet med sitt glimrende samspill og opptreden viser hvorfor de er sjefer på norske scener. Teksten som de fleste som har sittet værfast i fergekø i vinter-Norge kan kjenne seg igjen i er bare herlig tøysete, og med konfettien dalende ned over musikerne er dette en glimrende avrunding på konserten.

Og det er da jeg skjønner at det har gått en time og tre kvarter. Likevel tenker jeg: – Er det slutt alt?

Det er et godt tegn det!

PS! Stor skryt til produksjonssjgengen som stod for film, lys og lyd. Det var profesjonelt til fingerspissene!