Foto: Hogne Bø Pettersen
Noen konserter er bare så utrolig vakre, rørende og fantastiske opplevelser at når man som anmelder setter seg ned for å skrive dem, så føles ordforrådet så fattig.
Det sier at man ikke kan bli profet i eget hjemland, men Ane Brun er i høyeste grad blitt det i sin hjemby. Og da Moldejazz på rekordtid skrapte sammen en glimrende festival med bare norske artister, for å markere sitt 60. år, var Ane Brun en av artistene som ble spurt.
Med regler om maks 200 tilskuere på hver konsert ble den utsolgt på rekordtid. Så det ble satt opp ekstrakonsert, som også ble utsolgt med en gang. Så når hun kommer på scenen, så er mottakelsen overstrømmende.
Før vi går over på det musikalske: Ane er usannsynlig sjarmerende der hun nærmest kokett står og smiler, mens hun krydrer konserten med anekdoter. Publikum sluker det rått, og selv om hun ikke går seg totalt vill i lange monologer ala Aurora, så framstår praten spontan, varm og fin. Det handler om Molde, om Moldejazz, det å være kunstner og om kjærligheten. Det er veldig mye om kjærligheten. Selv er hun lykkelig forelsket, og har vært strandet med kjæresten i Oslo siden i mars. Hun bor jo egentlig i Stockholm.
Foto: Hogne Bø Pettersen
Hun framstår som så fordømt selvsikker og scenevant, at det er en fryd å tenke på forskjellen fra slik hun var da jeg så henne på en scene for første gang for minst 15 år siden. Hun starter konserten med å gå rett løs på Do You Remember, med kun seg selv og gitaren som instrument. Hun spiller på strengene, lager rytme med gitar og kropp og lager perkusjon med munnen, inne imellom den glimrende teksten. Verselinjene “Do you remember when we forgot/How to smile at each other/To believe that the other/Want only what's good for you” svir av gjenkjennelse i meg. Likevel gjør låten meg glad.
Hun holder seg på albumet It All Starts With One og går løs på en av hennes beste låter: These Days. På dette punktet kommer keyboardist, synthetist, pianospiller og annenstemme på vokal, Marte Eberson ut. Og for en genistrek det var å dra henne med her! Og for første gang i konserten får jeg rusk i øyet.
Samspillet mellom Ane og Marte er helt suverent. Det sitter som bæsj i kramsnø! Med kun de to på scenen skulle en tro at lydbildet ville bli statisk etter hvert. Men det er tvert imot! Marte krydrer låtene med synth-lyder, piano og sin egen vakre stemme. Og ved en anledning sitter damene rygg mot rygg, Marte på piano og Ane på flygel. Og de storkoser seg.
Foto: Hogne Bø Pettersen
Det andre spesielle med konserten er at hun spiller mange låter fra et album som enda ikke er utgitt. I løpet av våren har hun gitt ut fire drypp av singler. To av disse, Feeling Like I Wanna Cry og Song for Thrill and Thom ble framført, sammen med en rekke andre nye låter.
Det er modig å gå på scenen med så mye nytt materiale, men publikum suger det til seg, som om det er låter de har elsket i årevis.
Og når vi snakker om å elske: – Kjærligheten er det viktigste, sa Ane.
Og hele konserten stod i kjærlighetens tegn. Og da Marte og hun dro I Want to Know What Love is, låten ingen tør å innrømme at de liker, men gjør det likevel, overgikk de originalen. Låtskriver Mick Jones ville nok bifalt min påstand her, det vedder jeg Star Wars-samlingen min på!
Som om ikke alt dette var nok, så krydrer hun konserten med en spansk madrigal, Alfonsina, Du gråter så store tåra (på moldensk) og cover-låten Hurt to Fly av Built to Spill. På sistnevnte kom også gjesteartist Ola Kvernberg ut og fiolinerte.
– Nå skal vi spille siste låt, før dere klapper oss inn igjen, sa Ane Brun med et glis, og ironiserte over vanen med ekstranumre.
Men tro meg, Ane, du ville blitt klappet inn igjen uansett. På grunn av en fantastisk konsert vi alle vil ha med oss lenge. Det er ren kjærlighet til deg og kunsten din!
Se fotoalbumet fra Ane Brun-konserten på Moldejazz. Alle foto: Hogne Bø Pettersen: