Mobilfoto: Lars-Ove Håhjem
Ålesund, torsdag 12. november 2020. Dette skulle være starten på en liten november-turné for Sondre Lerche med fullt band, etter at han tidligere i sommer dro rundt i Norges land helt alene med gitaren og spilte. Dette skulle være blant de aller første sjansene til å oppleve Sondre spille låter fra sin seneste utgivelse, det bejublede Patience, slik man hører det på platen. Og dette ble det i Ålesund, et utsolgt Terminalen, som ved siste gjeldende restriksjoner var fylt opp med 50 publikummere. Men de resterende konsertene er blitt utsatt til desember og/eller ubestemt tid. Med andre ord startet og sluttet turnéen i Ålesund, som Sondre Lerche påpekte noen ganger.
Konserten startet, som platen, med tittelsporet Patience, dog med en litt lengre tangentintro før resten av bandet kommer til og med kledelige belysning så setter det stemningen umiddelbart. Sondre Lerche står på scenen selvsikker, nærmest cocky og med mye innlevelse og leverer låten nesten bedre enn forventet, før man går videre til I Can’t See Myself Without You og Don’t Waste Your Time fra samme plate.
Siden dette ble eneste stopp for denne gangen lovet Sondre Lerche at dette skulle bli en utvidet Patience-konsert, men samtidig ville det bli plass til eldre låter og allerede på kveldens fjerde låt gikk han tilbake til den første låten han ga ut for hele 20 år siden; You Know So Well, etterfulgt av Sleep On Needles, som også er fra debutplaten Faces Down, og Minor Detail fra 2006.
En leken og spillesugen Sondre gikk mellom bordene og sang under Soft Feelings, mens han og bandet viste rockerne i seg under Bad Law. At det var nærmere ett år siden denne gjengen hadde spilt i lag for ett publikum var ikke mulig å legge merke til. Det skinner nok gjennom allerede at denne kvelden i Ålesund ble av den virkelig hyggelige arten, men låten som fulgte nå ble ett av kveldens store åpenbaringer. Fremførelsen av Sentimentalist sitter fortsatt i, lenge etter konsertens slutt, og med den gikk resten av bandet av scenen og Sondre ble alene igjen.
Etter en liten historie covret han sin årets låt-favoritt, Bob Dylan’s I Contain Multitudes, før en ny historie som nærmest var for utrolig til å være sann, men som likevel kan ikke være annet enn akkurat det, fulgte som introduksjon til sin kanskje største hit. Uten å røpe for mye så inneholdt den Sondre Lerche, en full mann fra Ålesund og Travis, før en herlig versjon av Two-Way Monologue kom. Hoveddelen av konserten ble avsluttet You Are Not Who I Thought I Was.
Sondre Lerche har allerede spilt en av sine favoritter fra 2020, men på det første ekstranummeret var det klart for en av undertegnedes (og sikkert mange flere) absolutte favoritter fra dette året. En aldeles nydelig fremførelse av Why Would I Let You Go og man kunne se på Sondre Lerche at det tar på å synge denne låten, for det virket til at han pustet lettet ut, etterfulgt av et stort smil, da den var over. Ekstranumrene ble avsluttet av Are We Alone Now og Why Did I Write The Book Of Love før bandet igjen gikk av scenen og Sondre Lerche ble stående igjen alene og spurte om vi var klar for litt karaoke.
Selvsagt var vi det, men før den tid rakk han en liten a capella-fremførelse av (You Knocked Me) Off My Feet, etter gjentatte ønsker fra fremste rad. Om ikke crooneren i Sondre Lerche hadde vært fremme tidligere denne kvelden, så ble den i alle fall det der. Men tilbake til karaoken, eller hva man skulle kalle det, det var i alle fall melodien til That’s All There Is som kom over lydanlegget og Sondre sang og danset til. Og med det var en imponerende kveld fra Sondre Lerche og band over, og vi får bare krysse fingrer og tær for at Bergen og Oslo får oppleve dette i desember. Det fortjener publikum og det fortjener Sondre Lerche.