Foto: Emil Vestre
Om noen norsk artist har klart å etablere seg som en “force to be reckoned with” i løpet av 2020, er det Musti. Som om ikke det fantastiske debuttalbumet Qoyskayga snakker for seg selv, fikk Tøyen-rapperen i 2020 både P3 GULL og to spellemanspriser under beltet.
Etter jeg så Mustis helt utrolig råe livefremføring av Lion King under P3 GULL-livestreamen i 2020, har den nå 20-årige rapperen imponert meg gang på gang. Rapperen var allerede en hype før hun hadde sluppet noe som helst musikk, og i et fantastisk power move debuterte hun med et fullengdes album uten å slippe en eneste singel først. Det er nesten litt nifst hvor talentfull, proff og selvsikker Musti er så tidlig i karrieren.
Som åpningslåta til både Qoyskayga og ØYA-konserten viser, kom ikke denne selvtilliten gratis. “Meg Selv” er en sinnsykt catchy og kraftig anthem der Musti synger om reisen som skulle til for at hun kunne elske seg selv: “Kunne aldri være meg selv, jeg ville bare være som de. Ingen av mennesker rundt meg fortalte meg om min verdi”. Sangen viser rørende sårbarhet og nydelig selvtillit på samme tid, og framførelsen er så sterk at jeg faktisk synes vokalen låter enda bedre live enn på plata.
Konserten fortsetter videre nedover tracklisten til Qoyskayga med Krig. Sangen er mindre hook-basert enn åpningslåta, og har lange, avanserte vers med mye tekst. Musti har stålkontroll og framfører disse uten problem mens hun går rolig nedover catwalken og ser fornøyd utover publikumet i Tøyenparken. Mellom låtene uttrykker Tøyen-rapperen stadig begeistring for å spille på hjemmebane, og gir shout-out til moren hennes som for første gang ser henne live.
Musti holder energinivået høyt med bangere som Ustoppelig og Flex, og får med seg flere gjesteopptredener på scenen, blant annet en overraskende gitarsolo fra UNDERGRUNN’s Loverboy. Øya-publikumet får til og med en verdenspremiere, med urframføring av en heftig trap-inspirert låt. Etter en så sterk konsert har Musti likevel klart å spare det aller beste til slutt. Publikumet tar helt av når hun avslutter med de sinnsykt “hype” sangene Lion King og Gro Harlem Brundtland. Det er knapt en eneste person i hele parken som klarer å sitte stille ved bordet sitt lenger, og jeg nynner i skrivende stund fortsatt på det ultra-catchy refrenget – “Gro Harlem Brundtland, jeg er next!”.
