Foto: Therese C. L. Wangberg
Det begynte bra. The Dogs har en ganske fast rutine på albumslipp og konserter. Da Crossmaker ble sluppet i starten av 2020 var Rockefeller forlengst booket og billettene lagt ut.
Ingen (vel noen, men de jobbet innenfor helt andre sektorer enn kulturen og var vant til at ingen hørte på dem) så for seg at en pandemi skulle parkere en hel verden i uoverskuelig fremtid.
Fast forward til 10. September 2021. Slippkonserten til Crossmaker, som i mellomtiden også hadde blitt slippkonsert for Post Mortem Portraits of Loneliness skulle endelig avholdes på Sentrum Scene, men kun for de 200 med raskeste triggerfinger til å kjøpe billett. Alle andre ville enten få refundert sin billett eller flyttet den enda ett år (!) frem i tid.
Både The Nomads fra Sverige og norske Spidergawd var invitert til å varme opp, og begge hadde egentlig fortjent sine egen anmeldelser for de er fantastiske band på hver sin måte. The Nomads har siden 80-tallet levert garasjerock til verden og har en katalog stappfull av små, brilliante tidsmaskiner for de som har fulgt dem opp gjennom årene. 16 Forever!
Det går heller ikke an å si noe dårlig om Spidergawd. Jeg er ikke så innmari glad i denne typen rock, men det de leverte i går var bare å hoppe rundt i hatten av. Kenneth Kapstad på toppen som tidenes beste trommis. Han leverte rytmer ut av en annen verden. Rolf Martin Snustad på barytonsax, milde Jesus!!! Selvfølgelig bittert å måtte innrømme at jeg tok feil, men sånn er det.
Men det var tross alt The Dogs som skulle stå for hovedunderholdning. Jeg har fulgt med siden bandets noe famlende oppstart på Krøsset for mange år siden (var det 2012?), og sett dem bygge seg opp til å bli, etter min mening, et av Norges beste liveband. Mye på grunn av energien og stemningen de skaper.
Det blir selvsagt mer sårbart å opptre uten den faste gjengen foran scenen. Når fokuset så tydelig blir liggende på bandet, og når de ikke har all støyen rundt å lene seg på blir kvaliteten på musikken og opptreden enda viktigere.
Vel, null problem heldigvis. The Dogs har etterhvert blitt et voksent band med erfaringer på baken, og Kristopher Schau i rett humør, som denne kvelden, kunne sikkert underholdt en stein. Tidvis såpass mye at publikum spontant reiste seg i ekstase, og vaktene faktisk måtte ut og jobbe litt. En person ble hevet ut for ølkasting. Er ikke dårlig det, gitt settingen.
Kvelden ble selvsagt altfor kort. Det burde ha vært smekkfullt på Sentrum. Konserten burde vært dekket av samtlige aviser. Hvorfor er det ingen i Akersgata som skjønner hvor viktig slike kulturarrangementer faktisk er?
Men når alt det er sagt, var det en magisk kveld. I en tid der denne typen konserter er å anse som intensiv intravenøs behandling for ekstremt underernærte konsertgjengere. Jeg orker egentlig ikke å si det, men la oss nå håpe at ting er tilbake i normalen i 2022 da. I mellomtiden får vi nøye oss med små plastre som denne kvelden.
