Foto: Hogne Bø Pettersen
Jazzklubb-konsert er noe eget. Utplasserte bor med 3-4 stoler, gjerne med stearinlys eller en liten lampe på bordet. Publikum som sitter rolig og avslappet, nippende til et glass vin eller annet fluidum. Det er en dempet men positiv stemning, og det klappes høflig, men takknemlig, når artistene går på til den annonserte tiden.
Slike kvelder har jeg virkelig savnet, og etter flere forsøk, og 18 måneder med utsettelser, var det endelig klart for at Eberson kunne spille konsert på Sinus-scenen i Stormen konserthus i Bodø, i regi av Ad Lib jazzklubb.
Jon Eberson har vært en nestor i norsk musikkliv siden 70-tallet, spesielt i jazz-sjangeren, og han har spilt med og for det meste som kan krype og gå av den generasjonen musikere. For noen år tilbake slo han og datteren Marte Eberson seg sammen i prosjektet med det naturlige navnet Eberson. Keyboardist og vokalist Marte var i flere år med Highasakite og har også bandet LÖV, samt en rekke andre samarbeid, ikke minst med Ane Brun, på CV-en. Resultatet av Eberson har så langt blitt albumet Empathy fra 2018, og noen singler. To av disse kom i sommer og er hentet fra det kommende albumet.
Foto: Hogne Bø Pettersen
Det ble derimot stort sett fra Empathy-skiven vi fikk smakebiter i Bodø, i tillegg til et knippe andre sanger og improvisasjonspartier. Ikke noe galt i det, men jeg hadde virkelig lyst til å høre Strange Highway og The Wounded Wolf live. Men det får bli neste gang.
Konserten satte i gang med Summer Rain, en vakker og stemningsfull sak, hvor Martes stemme og pappa Jons gitar veksler på oppmerksomheten. Jeg har alltid likt klangen i gitarlyden til Jon. Den har noe David Gilmour og Peter Green over seg, og legger seg over lydbildet med en herlig klang.
I Who Am I, er vi nesten over i Bel Canto-land, slik de var på gjennombruddet Shimmering, Warm and Bright. Her brukes gitaren på en helt annen måte, ikke sologitarspill, men mer i form av et nydelig klangfylt klimprende bakteppe.
På Blue Mountain og Go Light vil du virkelig legge merke til hvor viktig Marte må ha vært for lydbildet i Highasakite på albumene hun var med på. Førstnevnte er også favorittlåten min på albumet, og jeg pleier å glede meg til denne gjennom hele resten av platen, som anbefales på det varmeste.
Foto: Hogne Bø Pettersen
Bye Little Bird og første ekstranummer, Someone Who Cares, var andre flotte øyeblikk under konserten. Det samme var den instrumentale improvisasjonsbiten hvor pappa Jon kunne slå seg løs på gitaren mens Marte gikk jazz-fusion på oss mens fingrene danset over Rhodes-keyboardet. Konsertens mest jazzete øyeblikk, og en fin variasjon fra det ellers neddempede og rolige materialet som konserten ellers bestod av.
Ved neste besøk til Bodø får vi forhåpentligvis mer av slik fart og spenning. Men også denne konserten var det vel verdt å dra til Nordlands hovedstad for. Det ble en meget bra oppvarming på sesongens jazzkonserter i Bodø, som nå får adskillig bedre kår etter at Norge åpnet opp.
