Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Vokalist Egor Shkutko er ingen mann av mange ord. Musikken snakket for seg selv. Molchat Doma er rett og slett en opplevelse man bare må få se live for å skjønne det. Blå var som en mørk bunker av en tidskapsel der Sovjet fortsatt sto sterk og maktbalansen i verden var en annen. Konserten kunne ikke blitt holdt på et mer passende sted.

At et hviterussisk band som synger eksklusivt på russisk har klart å samle så mye oppmerksomhet på kort tid, er virkelig et tegn på hvilken tid vi lever i. Eksponeringen fra TikTok har til stor grad vært med på å fange vestlig oppmerksomhet, men å legge for mye av æren på det vil være å gjøre bandet en ugjerning. 80-tallsblandingen av post-punk og new-wave baserer seg på enkle riff og rytmepartier som gjør at sangene ikke skiller seg stort fra hverandre. Dette gjorde at når det funket – funket det veldig bra - men tomrommet mellom hvert høydepunkt kunne til tider vare litt for lenge. Uansett, er det å se Molchat Doma live allikevel mer en opplevelse som man må lene seg tilbake og ta inn. Den som nøt, fikk en stor gevinst.

En forsiktig start med Kletka/Cage lot bandet vise seg på sitt mest innelukkede før det gled over i et høyere tempo med Stars. Shkutkos mørke stemme var pakket inn i en vokaleffekt som forsterket den dystre atmosfæren flere av låtene bar preg av. Selv om fremførelsene var mer eller mindre kopier av studioversjonene, hadde bandet en energi på scenen som trakk ut en dimensjon du ellers ikke ville fått. Hele estetikken rundt lokalet, bandets oppførsel, utseende og 80-talsssynth gjorde alt så utrolig sammensatt og komplett.



Folket fikk det de ville ha på Tantsevat/Dance. Shkutko rettet til og med mikrofonen mot publikum for å plukke opp refrenget. Det var godt å se frontmannen by på seg selv. Hans ekspressive personlighet kom i form av rykkende håndbevegelser og intense blikk. Aller best var det når han svaiet fram og tilbake i takt med rytmen. Da var det vanskelig å ikke gjøre det samme. Roman Komogortsev (gitar, synth og trommemaskin) og Pavel Kozlov (bass og synth) hadde et spesielt morsomt øyeblikk der de marsjerte mot publikum med åpne øyne. De akkompagnerte sangeren godt, der det så ut som han var fanget i en skrekkfilm. Det var rå og vill energi. Det føltes ekte og autentisk. Man kunne føle budskapet trenge igjennom, selv om man var uviten til hva det handlet om.

Vi forstår kanskje ikke russisk, men bandets energi oversettes lett til det universale språket, musikk. Man kunne tro språkbarriæren kom til å bli en utfordring. Dette ble ikke tilfellet, ettersom riffene var som en utvidelse av vokalen til Shkutko. Et eksempel på det var Toska/Yearning som skiftet stemningen til et roligere gir. Her var det mer melankolske følelser i lufta, noe som ga positivt utslag på variasjonen i settet. Utonut/Drown var også slik. Den dramatiske introen var stemningsfull og kunne fint ha åpnet settet med sitt cinematiske preg. Videre gled den over i en synth-himmel som lekte seg med en nostalgi som mange av oss ikke egentlig har et forhold til.

Kveldens mest tydelige svakhet var nemlig konsertens lengde. Molchat Doma er konsise som klarer å pakke inn mye på låtenes korte spilletid. Det var som en smakfull saft som ble vannet ut litt for mye. Hadde den bare blandet seg litt bedre, hadde ettersmaken sittet igjen enda sterkere. Det hjelper heller ikke at Shkutkos vokal holdt seg i samme toneleie ut over konserten. Trommemaskinen var derfor et nødvendig verktøy for å holde engasjementet i livet. Vi kunne tross alt ikke forstå teksten, så noen hengere må man få hektet på.



Å huske alt de spilte var derfor vanskelig i etterkant. Hadde bare konsertens lengde vært mellom 45 minutter til maks 1.5 time, hadde det vært lettere å luke ut de tregere øyeblikkene som ikke sto godt nok alene. På et tidspunkt ble jeg til og med usikker på om de ikke hadde spilt en av låtene tidligere i settet også. Fremførelsene var allikevel sterke og traff godt, selv om det hadde vært ønskelig med en trimmet setliste – men heldigvis hentet de seg inn igjen.

Vi danset kanskje tidligere, men den virkelige turen ut på diskoteket kom på Diskoteka/Discotheque. Rommet ble badet i rødt diskolys, mens den pulserende rytmen ga føttene nok å jobbe med. Denne fullstendige synth-dominerende siden av bandet er uten tvil der de står sterkest. Etter nok tid med et par statiske låter var dette akkurat det som var nødvendig for å holde koken gående og blikket festet på scenen.

Det siste kruttet ble avført i en kort, men verdig avslutning med et par godbiter, som den mørke synth-tunge Na dnye/At the Bottom. Hviterussisk New Order er ganske kult da! Men selvfølgelig kunne vi ikke forlate lokalet før Sudno (Boris Ryzhiy) fikk en plass i rampelyset. Denne ga mersmak. Selv etter flere titalls låter, var jeg gira på mer. Mest sannsynlig vil bandets Øya-konsert neste sommer ha kortere spilletid, noe som jeg tror de vil dra nytte av.

Molchat Doma på Blå var noe man bare måtte få med seg. For de som møtte opp, fikk de akkurat det de ville ha. Det blir vanskelig å ikke tilfredsstille når nærmest hele diskografien ble spilt, men noe kunne vi nok vært foruten. Bandet hadde en komfortabel utstråling og bød akkurat nok på seg selv til at de holdt oss engasjert. Molchat Doma klarte den bragt å få beskjedne nordmenn til å danse, selv om vi ikke forsto et kvekk av det de sa. Det er ikke bare-bare.