Hun spilte for fansen på et halvfullt John Dee, og knapt noen våget å snakke under sangene, for dette var en lyttekonsert. Men jeg var ikke alene om å savne et backingband, siden det hele ble ganske ensformig. Vakkert var det imidlertid, og de personlige tekstene hennes er tidvis gripende. Den fantastiske stemmen hennes kan sammenlignes med Linda Ronstadts, og stilen med Joni Mitchells.
Andrews åpnet med Rookie Dreaming fra 2016 og fortsatte med en helt ny sang, James Dean, som også handler om å drømme, denne gang om å møte James Dean. Så fulgte høydepunkter som Irene og It Must Be Someone Else's Fault. Sistnevnte var, i likheten med brorparten av låtene, hentet fra fjorårets album.
Innimellom fortalte hun noen gode historier, som da hun under lockdown i fjor spionerte på naboen sin i Nashville, etter å ha sett Hitchcocks Rear Window. Og vi fikk vite at hun skrev Table For One ei varm natt på en Walmart's-parkeringsplass i Texas, der hun overnattet i bilen. Den og andre låter fikk hun trampeklapp for, noe hun påpekte at var ei særegen skandinavisk greie.
De to siste låtene i settet var også magiske: Old Flowers, der hun ulte mens grønt lys overveldet henne der hun satt ved pianoet, og Ships in the Night.
Vi klappet henne inn til det som skulle vise seg å være det eneste ekstranummeret: How Quickly Your Heart Mends. Det framførte hun på gitar og uten mikrofon, stående foran scenen.
Det var en god konsert, men jeg syns at en time og ti minutter er i snaueste laget. Og jeg savnet flere instrumenter, som kunne brutt opp i ensformigheten. For eksempel en bass.
Foto: Julia Marie Naglestad
