The War on Drugs på Sentrum Scene

Mobilfoto

Vi har valgt å ikke ta bilder av War On Drugs på Sentrum Scene i går. Dette på grunn av krav og føringer fra bandets management til vår fotograf. Musikknyheter.no støtter våre fotografer og deres fulle rett til eierskap av egne bilder og åndsverk.

Det er konserten 29.03 som har blitt anmeldt

Tre utsolgte konserter på Sentrum Scene bør si sitt. Det er bare norske artister i julebordsesongen som kan klare å få til noe sånt. Det har vært et langt og vanskelig konserttørke, men i løpet av denne tiden har The War on Drugs blitt kongene på haugen i det internasjonale musikkbildet. Siden opptredenen i Spektrum i 2017 har de vokst seg til å trone på Norges favorittliste, og toppet blant annet fjorårets kåringer hos oss. Bandet er definisjonen på kvalitet, både i studio og live – og etter å ha sett dem de siste tre dagene, er det lett å slå fast at de aldri har hørtes bedre ut!

Gårsdagen ble varmet opp med med myke toner fra Old Skin før refrenget dundret gjennom salen. Riggoppsettet på scenen var ikke bare for show, altså. Du kunne virkelig kjenne hvor kraftfull musikken var, tett på kroppen. Lyden var også klokkeklar, og fikk tydelig fram de små detaljene som The War on Drugs liker å krydre låtene sine med. Spesielt det forvrengte gitarpartiet mot slutten var rent godteri for ørene. For den teknisk musikkinteresserte, var det nok å kose seg med.

Materialet fra Lost in the Dream ga en skikkelig påminnelse på hvor dyktige musikere de er. Å høre An Ocean In Between the Waves var som å bli tatt med på en lang reise under vannet. Bassist Dave Hartleys delikate riff sammen med Granduciels hypnotiserende gitar var nok til å la seg sone ut og falle inn i en transe.

Lag for lag, bygget atmosfæren seg opp, med stødige taktskifter av trommis Charlie Hall før siste del av låten endte i en lang sekvens der Adam ikke holdt tilbake på soloene. Med pianist Robbie Bennetts svevende synth på toppen av det hele, var dette definitivt et av kveldens aller mest minnerike øyeblikk. Det var til å få gåsehud av.

Hver av kveldene hadde flere «deep-cuts» i katalogen, noe som gjorde det ekstra givende å komme tilbake igjen. Ocean of Darkness er for øyeblikket ikke utgitt, og kun en akustisk versjon finnes på YouTube. Senere i konserten fikk vi også et strålende tilbakeblikk til Your Love Is Calling My Name fra Slave Ambient der vi fikk se bandet fra en helt annen side enn slik de høres ut nå. Selv om nyere låter som I Don’t Wanna Wait er mer allsangvennlig, var det da ekstra gledelig å få gjensyn med et lydbilde bandet sakte, men sikkert beveger seg litt vekk fra.

INTERVJU: Adam Granduciel fra The War on Drugs

For dem som var der alle tre dagene, var det nok en positiv overraskelse at konsertinnholdet endret seg for hver dag. Det var noen variasjoner i setlisten mellom hver gang, samt endring i rekkefølgen sangene ble spilt i. Dette var forfriskende, men det var merkbart at noen endringer fungerte bedre enn andre. For eksempel gikk Living Proof rett over i Harmonia’s Dream på mandagen som på plata, mens på tirsdagen gjorde den ikke det. Selv om flyten denne kvelden ikke alltid var like jevn, tok det lite vekk fra fremførelsene, som var av ypperste klasse.

Den ekstra lange versjon av Harmonia’s Dream varmet godt i sjela. Introen benyttet seg at et blinkende strobelys som virkelig satte en stemning som aldri glapp. Her var The War on Drugs virkelig i sitt ess. Med tiden på sin side, kunne Granduciel slå seg løs, mens resten av bandet bisto med kvalitetsstemplede fremførelser til de grader. Synthen som dukket opp mot slutten, kombinert med det Kurt Vile-aktige gitarriffet badet Sentrum Scene i ren eufori.

Selv om det var ønskelig at mer skulle bli spilt fra den eldre 2011-2014 perioden av bandets diskografi, hjelper det mye at deres nyeste utgivelse er så sabla bra. Det er vel ingen overdrivelse å kalle singelen I Don’t Live Here Anymore en moderne klassiker. Keyboardist og backingvokalist Eliza Hardy Jones viste fram en fantastisk stemmebruk lik Lucius sin på plata, og løftet låten til store høyder.

Anmeldelsen av "I Don't Live Here Anymore"

En ny livefavoritt var Victim, som bar med seg studioversjonens dramatiske atmosfære til den tåkelagte scenen. Ellers var det umulig å slå feil med Red Eyes. Saksofonist og keyboardist Jon Natchez bisto sterkt til midtpartiet som senket tempoet litt, før Granduciels «Woo!» sparket i gang refreng på refreng. Med et ekstra langt sluttparti, skulle man ønske at den aldri tok slutt. Du kunne tydelig se at Hall og resten av bandet koste seg.

Ved siden av den åpenbare hiten og klassikerne, har det alltid vært fascinerende å se hvor ukonvensjonelle bandet er live. Med nye setlister hver kveld, rekkefølger som var stokket om og deep-cuts, var det alltid en glede å vende tilbake. Du visste aldri hva du fikk. Bandet kunne spilt Red Eyes som aller siste låt, men nei – dette er et band som respekterer seg selv nok til at de spiller akkurat det de føler for. Dette gjorde at de ga jernet like mye denne dagen som de sikkert gjorde første turnédato.

Å spille en lang turné med lik sammensetning kan føre til at man går lei og at engasjementet taper seg. Dette var så absolutt ikke tilfellet her, der alle bandmedlemmene skinte og var fulle av energi. Se ikke lenger enn Under the Pressure. Med Adam i rampelyset, bygget han opp introen med skjærende lyder fra gitaren. Da den gjenkjennelige introen gled inn, kunne man høre at folk hadde ventet på denne.

Igjen må Halls utrolige engasjement verdsettes. Ikke bare er han stødig, men du ser at han elsker det han driver med. «Pressure» bygget og bygget seg opp uten ende. Hall lekte rett og slett med følelsene våre. Du kunne føle droppet var nært – men nei, her måtte vi kjenne på spenningen, før den til slutt kulminerte i en dundrende avslutning som fikk dratt ut de siste kreftene av publikum.

Uten å gå over i en encore, fortsatte de videre med Clean Living der bassist Dave Hartley fikk vist mer av hva han er god for. Etter «Pressure» var det vanskelig å toppe stemningen, men en heldig fan fikk ønsket sitt oppfylt med Lost in the Dream. Det var selvsagt gledelig å høre mer fra dette albumet, men i ett sekund hørtes det ut som de var klare til å spille favoritten Thinking of a Place , men dessverre ble den aldri spilt i løpet av disse tre kveldene.

Isteden avsluttet de med mandagens åpningslåt Burning, som gjorde at man gikk derfra svært fornøyd. Du finner like låter på A Deeper Understanding og I Don’t Live Here Anymore som kunne sendt oss avgårde med et enda bedre adjø, men den var absolutt verdig en god avslutning på tre fremragende kvelder.

Blir det et gjensyn med Spektrum neste gang de besøker oss igjen? Med fanskaren som The War on Drugs har bygget opp de siste åra, kan det være godt mulig det er nødvendig. Allikevel var Sentrum Scene et perfekt tilholdssted for å oppleve et av tiårets aller beste band på nært hold.