Motorpsycho er et band som virkelig klarer å høyne sin musikk på konsert i forhold til studioversjonene.

- Velkommen til Bergen! Det er så utrolig fett å være i denne byen når været er så fint som i dag, åpnet en entusiastisk Bent Sæther fra scenen på Kulturhuset 19.april. Frontfiguren er også den som synger på de fleste låtene. I tillegg trakterer han dobbelt-halset bassgitar. I Nesten 2 timer og 40 minutter spilte de for en entusiastisk, sulteforet forsamling, med låtmateriale hovedsakelig hentet fra deres siste utgivelser; Kingdom of Oblivion (2021), The All is One (2020), The Crucible (2019) og Here be Monsters (2016)

Psykedeliske innspill


I tillegg til Sæther består bandet av Hans Magnus "Snah" Ryan på gitar, som fra sin sceneplassering ytterst på høyre side også spilte på keyboards innimellom, Tomas Järmyr på trommer og på mellotron/keyboard og gitar figurerte den svenske musikeren Reine Fiske. Sistnevnte har bidratt og satt preg på en rekke progressive plateutgivelser fra både Landberk, Morte Macabre, Paatos og Elephant9. Fiske vekslet mellom å spille tangenter og gitar, og på mellotron bidrar han med et psykedelisk "sound", som iblant ligger latent i musikken, andre ganger lengre fremme i lydbildet. Mellotron-soundet hans gir enkelte assosiasjoner til 70-talls progband som King Crimson og tidlig Genesis. Järmyr er den fjerde batteristen i Motorpsycho siden de ble dannet i Trondheim 1988, og han er dyktig og hardtslående, og tidvis veldig merkbar. Men det er gitaren man husker best etter en Motorpsycho-konsert og gosjameg for en rocka opplevelse, når Ryan virkelig fyrer løs med riff. Samtidig er det tette samspillet mellom musikerne unikt.



En vegg av gitarer


Siden "Lobotomizer" kom ut på vinyl i mai 1991 har bandet vært veldige aktive på konsert-fronten. På Vestlandet har jeg sett dem på en rekke forskjellige arenaer de siste tyve årene. 19.,april 2022 spilte de for første gang i Kulturhuset, som Sæther spøkte med at minnet om den legendariske uteplassen Garage, som ble nedlagt for fire år siden.

På sitt beste høres Motorpsycho ut som en vegg av gitarer som nærmest slår mot lytteren fysisk. Det er deilig, må vite, og publikum viste også sin fryd. En fullsatt konsertsal med post-corona-sulteforede publikummere viste å sette pris på musikerne fra Trondheim. "Fader så bra! Dette er Norges beste band!" utbrøt en krøllete kar i 30-årene midtveis i konserten. Andre beveget seg rytmisk i takt med musikken og fremviste entusiastisk tilstedeværelse.

-Som dere vet så er vi over snittet glad i HP Lovecraft, annonserte Sæther fra scenen en halvtime ut i konsert, før de spilte stemningsfulle utdrag fra plata med tekster viet til livets mørke sider, "Here be Monsters" fra 2016.



Musikk som forer fantasien


Motorpsycho er et band som er på jakt etter det perfekte soundet, og hver konsert jeg har vært på de siste 15 årene virker som en ny opplevelse. De er genuint progressive og alltid på jakt etter et nytt lydbilde. Siden 2012 har de omtrent utgitt en plate i året, og noen av dem har også over 60 minutters spilletid. Vokalen til Sæther er såpass nedmikset i lydbildet at flere av låtene fortoner seg som lange instrumentale partier, hvor det er fritt frem for fantasien å fylles med spennende visjoner. I mitt hode klarte gitar-kakafonien deres å trylle frem bilder av en seilbåt på et stormfullt hav av metall, hvor piskende vinder stadig blåser opp mot nye orkanske høyder. Utrolig tøft når man får slike bilder i hodet av musikken Når det er sagt så kunne kanskje Motorpsycho bydt mer på vokalpregede låter med gjenkjennelige refreng. På deres album fra 1990-tallet som jeg er svak for så finner man noen slike låter, men beklageligvis spiller de kun nyere materiale. Midtveis var det en lengre jam session med jazzaktige drypp. Iblant går det også litt lang tid mellom de virkelig skjellsettende riffene. Uansett var dette en imponerende maktdemonstrasjon i lyd.

Foto: Oddbjørn Steffensen