Tre i dagens besetning har vært med siden starten i 1994: den stadig poserende vokalisten og gitaristen Nicke Andersson, trommis Robban Eriksson og gitarist Dregen, som sluttet etter to album for å starte det populære Backyard Babies. Anders Lindström (keyboards) kom med allerede etter debutalbumet i 1996. Dregen kom tilbake i 2016, men var fysisk redusert etter å ha brukket foten. Han satt under konserten mens beinet ofte hvilte på en monitor.
Hell i uhellet var det at The Hellacopters nylig ga ut sitt første album siden oppløsningen i 2008, Eyes of Oblivion, som har fått god kritikk. Det er mer keyboardorientert enn de forrige. Etter den sedvanlige helikopterintroen startet bandet konserten med en god single fra dette, Reap A Hurricane, etterfulgt av Already Already Now (1999), der Lindström kom til scenekanten for å dra en kort munnspillsolo, og powerpopklassikeren Carry Me Home fra albumet som ble et internasjonalt gjennombrudd blant annet i Norge: By The Grace of God (2002). Alle disse ble dessverre ødelagt av dårlig lyd.
Først etter en halvtime ble lyden bedre. Men den smektende, pianodrevne balladen So Sorry I Could Die (2022) fikk laber respons. Derimot var det jubel for en ballade fra 2000, No Song Unheard, som hadde fine detaljer på bass, piano og gitar. Den første allsangen kom på Toys and Flavors (2000). Stemningen var også høy på Everything's on T.V. (2005), The Devil Stole The Beat from the Lord (1999), Try Me Tonight (2022) og By the Grace of God. Sistnevntes pianointro var nok til at stemningen sto i taket.
Ekstranumrene var Hopeless Case of a Kid in Denial (2000), I'm in the Band (2005), som har et uimotståelig refreng, og (Gotta get some Action) Now! fra debutalbumet anno 1996.
Og det var det. Snaut halvannen time med korte låter som Hellacopters sjelden gjorde forsøk på å forlenge. Deres fengende rock er forfriskende fengende og klart inspirert av MC5, Alice Cooper og powerpop. Publikum virket fornøyde, men jeg satt med følelsen av at Hellacopters spilte på rutinen.
Foto: Alex Hoel
