Foto: Ingrid Slettemoen

Jeg er rimelig sikker på at The Wombats-bassist Tord Øverland Knutsen hadde hevdet seg svært godt i hvilken som helst utholdenhets-sport. Torsdag kveld var han iallefall kveldens mest energiske i et festpreget sett med The Wombats på Rockefeller.

Lojalitet belønnes, og med sine stadige besøk til hovedstaden har The Wombats et publikum som garanterer fest og god stemning. Kanskje var de aller ivrigste der da bandet startet sin Oslo-karriere på steder som Mono, Gloria Flames og til og med Dattera Til Hagen på Grünerløkka. Men nå er The Wombats i en posisjon der de selger ut Rockefeller, vel og merke med fem gode skiver i bagasjen.

INTERVJU_ The Wombats: - En milepæl i vår karriere

Og vi fikk låter fra hver og en av de, inkludert hele ni utvalgte fra årets Fix Yourself, Not The World. Åpningen med var preget av gjensynsglede i Flip Me Upside Down og This Car Drives All By Itself, og så startet festen for alvor med Moving To New York fra debutskiven.

The Wombats har låtene som får Rockefeller-gulvet til å gynge faretruende, og Techno Fan og Kill The Director ble publikumsfavorittene midtveis. Etter mye turnering låter også bandet tett og samspilt, og Knutsens plekterbass er alltid en drivende faktor. Selv om han er energisk og løper rundt, så er han herlig bakpå i låter som Everything I Love Is Going To Die og gjør at grooven sitter godt i knærne. På Cheetah Tongue slet han også en bass-streng (sjeldent!), så innsatsen var det ingenting å si på fra den kanten.

Lydbildet ellers er krydret med synthinnslag og noen looper og tracks, men da er det også befriende med en låt der alt det er strippet vekk, og vi fikk midtempo-fulltrefferen People Don't Change People, Time Does der Matthew Murphys gitarriff bærer hele låten og fungerer som et smittsomt ostinat under Knudsens smakfulle bassgang.

Festen nådde sitt høydepunkt da vi nærmet oss slutten, med Tokyo (Vampires & Wolves), If I Ever Leave (I'm Coming With You) og Greek Tragedy rett før ekstranummer-pausen, og ikke minst Let's Dance To Joy Division rett etter som ble kveldens mest energiske som nest siste låt ut.

Knudsen hilste til sin 92 år gamle bestefar (!) som satt i salen torsdag kveld. og han var nok stolt av barnebarnet som lagde fest foran et nærmest fullsatt Rockefeller. Og etter 100 minutter var det 1300 smil som gikk ut av Rockefeller med mange fengende refrenger i hodet.

De gleder seg nok allerede til neste gang, alle sammen.