Fredag var det slipp av Sigrids andre album How to Let Go. Dette betyr at fansen stort sett ikke har hatt mulighet til å høre noe særlig annet enn singlene som kom ut i forkant. Og tatt i betraktning den strålende reaksjonen publikum hadde på det nye låtmaterialet måtte det ha vært en stor lettelse for Sigrid og hennes særdeles stødige band.
Hun startet med nytt materiale fra start. Til tonene av It Gets Dark kom hun ut på scenen i kjent Sigrid-stil: Med bravur, guts og i et «nå skal jeg faen meg vise dere»-modus selv mer etablerte artister har vanskelig for å kopiere. Hun sparte ikke på konfekten, og heller ikke på konfetti. For den ble skutt ut allerede på første låt.
Singelen Burning Bridges som kom i vinter har allerede fått klassiker-status blant fansen, og allsangen begynte allerede her. Og da Sucker Punch kom var det helt tydelig at Sigrid ikke bare var blitt profet i eget hjemland, hun hadde vunnet publikum totalt og at dette ville bli en triumfferd.
Hun og bandet bygde en fin dynamikk gjennom konserten. Man holdt seg ikke i festmodus hele tiden, men la inn små hvileskjær, som på nydelige Grow. Her var det fullstendig akustisk, og hun og hele bandet samlet seg rundt pianoet. Medmusikerne skapte nydelige vokalharmonier sammen med Sigrid, som for øvrig var i toppform med sin småraspete stemme. Gud hjelpe så fint det var, spesielt når hele Spektrum ble opplyst av mobiltelefoner som veivet fram og tilbake.
Etter dette gikk bandet av scenen og Sigrid satt helt alene og sang Last to Know ved pianoet. På albumet synes jeg den er litt anmassende, men live var det gåsehud. Og det er gutsy å sette seg helt alene ved et piano og synge, foran 8000 mennesker. Jeg bøyer meg i hatten, som ungdommen sier nå til dag.
Ungdom, ja. En skulle tro at salen kun var fylt med hylende tenåringer. Men her var det et aldersmessig fint tverrsnitt av befolkningen. Alt fra sjuåringer og folk godt over middagshøyden. Sigrids appell er bred!
Last to Know gled rett inn i A Driver Saved My Life.
– E dokker klare til å danse, ropte Sigrid.
Og med slike disco-toner var det umulig å la være (med unntak for slike som meg som aldri danser).
En herlig video med bilder av ulike former for kjøring gikk på den store veggen bak musikerne. Denne veggen ble brukt sparsommelig, men svært smakfullt, under hele showet. Scenen var ellers minimalistisk dekorert, selv musikerne var plassert godt bakpå scenen, og spredt, slik at Sigrid kunne gjøre sine improviserte hopp, sprett og piruetter rundt på scenen. Det er umulig ikke å bli sjarmert av henne, i hennes svært lite jålete framtoning. Stemningen var nå blitt komisk bra.
Sigrid sier i en liten pause at hun er rørt.
– Vi e faen så klare. Etter fire år på turné var det stopp. No e vi klare til takeoff.
Og publikum jubler og viser at vi er klare vi også. På Mistake Like You er Sigrid tilbake på pianoet, og når publikum har blitt mer kjent med denne låten på framtidige konserter snakker vi allsanglåt igjen.
Når vi går over til Kill My Vibe lar hun like gjerne publikum synge første vers og refreng. Hun tar heldigvis over selv, men publikum overdøver henne nesten på refrenget. Det ender med latteranfall på Sigrid når låten er over.
Når Strangers kommer hopper hele Spektrum opp og ned, og jeg er sikker på at de på Plaza som har sett filmen Skjelvet løper ut i panikk.
Etter å ha dratt den tradisjonelle løpe-av-scenen-greia kommer hun ut og gir oss hele fire ekstranummer. Med konfettien sprøytende ut over hele salen, fargespill på publikum og scenen og en Sigrid som er så mye fyrverkeri at hun ikke trenger noe pyro, er det ikke rart at taket løfter seg under både I Don’t Feel Like Crying og Mirror. Sistnevnte har allerede blitt en stor vinner og publikum kan teksten her også.
Når vi tror det er over vil Sigrid fortsatt ikke gi seg. Hun gjør som på platen og avslutter med power-balladen High Nore som 80-tallet sendte fram i tiden til oss i 2022.
Dersom du fortsatt lurer på hvilke festivaler du skal på i sommer, har jeg ett råd: Ser du Sigrid på plakaten drar du på den festivalen! Årre heite de, asså!
