Foto: Terje Dokken


Oslo Spektrum er så godt som full når Joakim Thåström og bandet litt forsinket kommer på scenen. Han ble kjent gjennom punkbandet Ebba Grön på slutten av 70-tallet og fortsatte med suksessrike Imperiet på 80-tallet. Etter at synthrockgruppa Peace, Love & Pitbulls ikke ble en suksess gikk han solo. I kveld spilles det mest fra solokarrieren.Publikum er voksne, men entusiastiske. Enkelte rødvinsmarinerte svensker like ved meg er kanskje til og med litt for entusiastiske.

Thåström starter med den fuzzdrevne Isbergen. Den slepne og noe hese vokalen er Thåströms varemerke. En god låt med godt driv. Det starter noe roligere på Beväpna dig med vingar. Det stødige kompet tiltar, slik at låta tar seg opp til et voldsomt øs mot slutten. Tempoet holdes oppe av den drivende rockeren Ungefär så här. Kompet ligner på en av de jeg savner mest denne kvelden, «Vakker död stad», men den her er ikke like god.

De låter bedre når de roer det ned med den vakre og rolige Fan fan fan. Røsten til Thåström bærer låta, bortsett fra gitarriff mellom versene. Bandet krydrer stadig vekk låtene med små detaljer, og Ingen sjunger blues som Jeffrey Lee Pearce innledes med munnspill. Fele og gitar lager en støyvegg under Thåströms intense vokal. En livlig låt med fuzz og trøkk, den beste til nå. Det hjelper ikke alltid med trøkk. Slickar i mig det sista går egentlig ingen steder, og blir for monoton. Kveldens korteste er Främling Överalt, som er en kort snutt med pianoriff og støy.



Mange av tekstene er triste og vemodige, men gode. Som mästarna målar himlen er definivt ikke et unntak. Thåström finner frem kassegitar og gjør låta mer eller mindre alene. Det tar seg opp flere hakk i intensitet med den korte, men gode Bluesen i Malmö. Også låtmaterialet varierer noe. Stjärna som är din er ikke noe å rope hurra for. Stora långa gatan er rolig i tempo, men intens i vokal og piano. Et fuzzet gitarriff ligger oppå. En ganske teatralsk thåström har mye fakter og roper: «Trompet! Trompet!», uten at det er noen trompet hverken tilstede eller i lydbildet. Det er godt med dynamikk i låta når han veksler mellom rolige partier, og nærmest ropende vokal.

Første Imperiet-låt i kveld, er Kriget med mig själv. En mektig låt med riffing både på gitar og piano. Thåström er kanskje på sitt mest intens og inderlige her, og får frem smerten av å tape krigen mot seg selv. Den aldrende fansen liker det de hører. Södra korset starter rolig, med mest piano, men når gitaren kommer inn, blir det etterhvert et god driv på låta. Jeg skjønner ikke hva de gjør med min favoritt av Imperiet. Du ska va president blir fremført sløy og lett støyete, men blir altfor flat i lydbildet sammenliket med originalen. Jeg hadde forventet mer driv og dynamikk live, ikke mindre. Skuffa!

Det drivet jeg savnet på forrige låt, kommer til fulle på Kort biografi med litet testamente. Thåstrôm er tilbake i det inderlige og intense, samtidig er det mer liv i bandet, Riffing og godt trøkk gjør det til en av de beste låtene i kveld. De avslutter hovedsettet med den rolige Imperiet-låta Blå himlen blues. En sørgelig fele understreker teksten i den populære låta. Etter et par minutter klapping og roping i salen, kommer de på igjen.



Tiltross for at Papperstunna väggar har et rolig tempo, er det ganske mye trøkk i den. Vokalen er intens, og strykere (fra synth), bass og fuzzgitar bygger oppunder. Det er godt de ikke avslutter med den rolige og svevende Dom som skiner, for det ville vært å avslutte med en kinaputt.

Etter jubel og trampeklapp, kommer bandet på igjen for Old Point Bar. En intens Thåström over et messende kor og en vegg av lyd fra gitar, før det fisler ut i synth og en svak beat. I det svake partiet, kjører de på med strober, men det hjelper ikke før låta avsluttes med en siste utblåsning. Alltid på väg er svevende og dronete bak den kontante vokalen. Imperiets CC Cowboys kjennetegnes av en trampende rytme. Vokalen er intens og inderlig, men det hele drukner i altfor mye bass. Det er for mye bass på avslutteren også. Det klarer nesten å overdøve gitarøset. Låta er fin og rolig, men skjemmes av lydbildet. Det er jo synd, når Thåström vrenger ut sin sjel i inderlighet at det overdøves av brumlebass.

Heldigvis var lyden grei frem til slutten, men det blir for ujevnt, både i låtvalg og fremførelse til å få de øverste karaktene.