Foto: Terje Dokken

37 år etter står de der, Morten (62), Paul (60) og Magne (59) for å servere platen vi startet å elske dem med fra 1985. En tjeneste for publikum, men meget mulig en bjørnetjeneste for de selv. Det er ikke lett å skulle være rundt 25 år i 2022.

Mange hadde sittet lenge på billettene sine til "A-ha play Hunting High And Low Live" i Oslo Spektrum, som skulle gått av stabelen så tidlig som i november 2020. Men nå blir de endelig gjennomført, bare noen små uker før trioen skal til Over Oslo på Grefsenkollen over to dager, 10. og 11. juni.

Med andre ord elsker vi dem fremdeles med samme kraft som da vi ble kjent med Mortens stemme, Pauls smarte vendinger i akkordskjemaet og Magnes sans for figurer, detaljer og et uvurderlig krydder.

I 2022 kan det være tøft å være vokalist i A-ha. Låter som går i taket, låter som ble spilt inn med en intensitet og en trøkk i magen som nå bare går i hodeklang. Det er forlengst forståelig, selv om Bryan Adams (født samme år som Morten Harket) sto på samme scene for omtrent akkurat en måned siden og hørtes på en prikk ut som han gjorde i 1984.



Bandet åpnet med tøffe Sycamore Leaves i Spektrum, før de var innom platen som er nest mest populær; Scoundrel Days, med sin flotte The Swing Of Things. Det var litt småtamt og reservert, og i et nærmest perfekt lydbilde ble harmoniseringen mellom Harket og Waaktaar-Savoy ganske så skjør og avslørende i East Of The Sun...-coverlåten Crying In The Rain mest kjent fra de stødigste harmonistene noensinne, The Everly Brothers.

Den største oppturen i første akt handlet faktisk om A-ha sin fremtid. At de etter over 40 år sammen, mye uenighet og drama (om du ikke har sett dokumentaren, gjør det!), så har de faktisk spilt inn et nytt album. True North finner veien til lytterne i oktober i år, og låtene de serverte i Spektrum er lovende nok. Både den popsmarte Forest For The Trees og den ganske så flotte You Have What It Takes forteller oss at det finnes et A-ha som ikke bare ser seg bakover.

Likefullt var det nostalgien som skulle følge oss resten av kvelden. I've Been Losing You var beintøff, selv om Harket kommuniserte med monitorteknikeren sin omtrent hele låten gjennom. Videre var Scoundrel Days låta som avslører A-has manglende kraft i 2022. Refrenget fra 1986-klassikeren serverer en Morten Harket som omtrent kommer ut av høyttaleren i intensitet og kraft på platen. Fra scenen 36 år etter er det reservert, skjørt og avkortet. Hvorfor de fremdeles har den låten i settet er rart. Den burde strengt tatt ha tatt veien til reservebenken igjen sammen med Stay On These Roads og ikke minst Summer Moved On.



Siste låt før pause ble også kveldens mest syrlige, med en The Living Daylights der Harket var mye "off target". Men stadionstemning ble det til slutt likevel. Vi kunne jo ikke vært denne Bond-klassikeren foruten.

Andre sett tok oss tilbake. Langt tilbake. Hunting High And Low ble starten for de fleste av oss i fansskaren. Og flere enn A-ha har tatt publikummet sitt tilbake til midten av 80-tallet i Oslo Spektrum før. Paul Simon spilte hele Graceland fra 1986 i 2012, Peter Gabriel spilte So fra 1986 i 2014 og Bryan Adams spilte hele Reckless fra 1984 i 2015. Dette liker vi!

Og plata holder seg godt. Det ble nok en drømmekveld for kjernefansen, og en bedre oppbygging låtmessig i forhold til hvordan Hunting-menyen har holdt seg i ettertid. Denne skribenten så denne turneen tidlig i turneen, nærmere bestemt i Mannheim i Tyskland høsten 2019. Da startet de med platen i den rekkefølgen låtene kommer. Take On Me som konsertens åpningslåt, Hunting High And Low med full allsang i nummer tre, og albumets andre store hit The Sun Always Shines On TV før konserten var nådd halvtimen. Det ble rart.

I Oslo startet de med Train Of Thought så kom de mer ukjente låtene på rad og rekke. Låtene som de som ikke er i kjernefansen kanskje føles som konsertfyll i 2022; The Blue Sky, Living A Boy's Adventure Tale, etterhvert Love Is Reason (i en ganske annen versjon!) og I Dream Myself Alive. En låt som And You Tell Me er forøvrig en gjemt liten skatt. Rett og slett en perle, også spilt på Foot Of The Mountain-turneen i 2009 med enda større overbevisning. En låt som Here I Stand And Face The Rain er også en mindre klassiker som fortjener sin plass i en helt vanlig setliste også, slik den var under Cast In Steel-runden i 2016, den gang sunget av Anneli Drecker.



Avslutningen på kvelden ble selvsagt "de tre store"; først Hunting High And Low med fin allsang og så stadionrockeren The Sun Always Shines On TV og så låten over alle låter i denne sammenhengen; Take On Me.

Det ble en kveld både på godt og vondt. Litt vondt i forhold til Harkets stemme som vi jo er så glad i (og som helt forståelig ikke er den samme som for 30 år siden), og godt i forhold til at det finnes et A-ha i "morgen" også. Det er all grunn til å glede seg til True North, samtidig som vi nok får mange nostalgitripper til å kunne hive oss på, faktisk allerede denne sommeren.

A-ha er kanskje mer travle enn noensinne, og vi er glade for det. "Do you know what it means to love you", synger de i låta som denne konserten hentet sitt tema fra; Hunting High And Low. Og kanskje de vet akkurat det. Avskjed er ikke i vokabularet lenger nå, og det er greit - selv om dagen det skjer nok ikke blir en "Ending On A High Note".