Foto: Terje Dokken

Trioen Thom Yorke og Jonny Greenwood (Radiohead) med Tom Skinner (Sons of Kemet) som The Smile har etablert seg som spennende nytt prosjekt som nylig ga ut sin første plate A Light for Attracting Attention.

Denne konserten var derfor første gang Norge fikk høre materiale fra den rykende ferske plata. The Smile gled sømløst gjennom deres korte diskografi, og konserten varte derfor kun i litt over en time. Dette var absolutt til deres fordel, ettersom setlisten holdt seg engasjerende hele veien gjennom.

Noe av det mest øyenfallende var konsertens intime setting. Selv om ikke Sentrum Scene er Oslos minste konsertarena, fikk man følelsen av å være i et langt mindre lokale. Trioen utfylte hverandre til den grad at de føltes ut som et mye større band. Medlemmene byttet jevnlig instrumenter mellom sangene, og det var derfor alltid spennende å se hva de kom til å gjøre.



Noen høydepunkt var da Greenwood som spilte på bassgitaren sin som om det var en cello (og da han spilte piano og harpe samtidig. Yorke spilte alt fra akustisk gitar til bass, keyboard og piano. Hvert enkelt medlems rolle føltes rettferdiggjort, der lydbildet var klart og tydelig – og fremførelsen traff som et skudd. Lysshowet var minimalt, men effektivt.

The Smile er nemlig ikke et prosjekt som skaper store spetakler, men finner styrke i de små detaljene i musikken. På den litt uhyggelige åpningen Pana-vision fremførte Yorke fra pianoet sitt, og på toppen var selvfølgelig hans karakteristiske vokal som fløt godt blant musikkens til tider sporadiske natur. Aller best var det når Yorkes vokal fikk skinne blant ulende synth og vakre strykere på Free In The Knowledge. Her måtte noen få blant publikum bli hysjet på for ikke å overdøve denne skjøre sangen. Heldigvis var publikum ellers transfiksert på musikken og behandlet den med respekten den fortjente.



Til tider med flere rolige øyeblikk på rappen, var temposkifter i A Hairdryer og We Don’t Know What Tomorrow Brings svært velkomne. Spesielt The Smoke stakk seg ut som en favoritt, med sitt deilige bass-og gitarriff, for ikke å glemme førstesingel You Will Never Work in Television Again som satte i gang mye energi hos publikum.

Avhengig av hvor godt du liker debutplaten, bestemmer til dels hvor god du synes konserten var. Det vi fikk servert var nemlig en svært lik fremførelse av slik studioversjonene høres ut, og det var derfor gjort lite rom for musikalske friheter. Smak og behag, selvsagt – men det bør allikevel ikke være noen tvil om at dette var tre svært sterke musikere som fremførte materialet sitt med glans. Det kan ikke trekkes fram et eneste øyeblikk der bandet skuffet.

Yorke stjal kanskje mye av showet, og hadde et tydeligere energinivå enn kameratene hans. Greenwood og Skinner imponerte mer på det tekniske, som på A Hairdryer der Skinner ikke gikk glipp av en eneste takt eller Greenwoods drømmende gitarspilling på Speech Bubbles til den intrikate The Opposite.



Mot slutten fikk vi fremført en ny låt kalt Friend of a Friend som Yorke forklarte handler om korrupsjon i hjemlandet (England). Etter dette fulgte den videospill-aktige Open the Floodgates, og en annen ny låt kalt Just Eyes and Mouth før han avsluttet med en «cover» av sin egen låt FeelingPulledApartByHorses der han fikk publikum til å klappe i takt.

I presseskrivet skrives det «Hvor var du da The Smile spilte på Sentrum Scene?». Vel, etter gårsdagens konsert bør det anerkjennes at den leverte opp til forventningene. Så...hvor var du?

Å være til stede føltes ut som en engangsopplevelse, ettersom man aldri helt kan vite hvor lenge et slikt prosjekt holder på. Om de finner veien tilbake til hovedstaden, vil det i så fall bli vel verdt å ta turen.