Foto: Terje Dokken
Gary Numan er forgjengeren for lyden som kom til å definere en hel 90-tallsgenerasjon av industrielle rockere som Nine Inch Nails. Denne kvelden ga han en overbevisende opptreden som fikk vist Numan fra sitt stødigste, på godt og på vondt.Lite lys trengte inn. Inntrengeren var ankommet. Intruder omfavnet en dyster og tung atmosfære som hang over John Dee. Numans fortelling om den døende jordkloden og kampen dens om å utrydde menneskeheten fikk slått rot i den kraftfulle åpningen. Artisten kledde seg i antrekket fra albumcoveret og presenterte en sårbar karakter i konflikt.
På scenen hadde han med seg to svære karer kledd i kjortel, som fint kunne passet inn i Game of Thrones som skurkens personlige livvakter. De virket kanskje truende, men det viste seg at de var både kjærlige (mot hverandre) og smågale. Ikke bare spilte de råtøft, med bass-og gitarriff som ristet godt i ryggmargen, men de hadde også en utrolig scenedynamikk alene og sammen med artisten.
Vi fikk en god blanding av gammelt og nytt – spredt utover et variert valg av album i diskografien. Selv om nyere låter som The Gift og The Chosen satte preg, var det klassikere som Remind Me To Smile og Down In The Park som traff en ekstra god nerve.
Det må innrømmes at kveldens aller beste øyeblikk var uten tvil fra hans mest kjente plate A Pleasure Principle. De hadde blitt malt med en ny lakk – i stil med Numans nyere lydbilde. Det passet utmerket! Den mer moderne versjonen av Metal var til å få gåsehud av. Det var som å bli sendt rett tilbake til en tid der Bowie og Enos Low og Kraftwerk markerte en ny bølge som for alltid ville forandre elektronisk musikk. Cars er kanskje den beste påminnelses på Numans evne til å skape melodier som invaderer og setter seg på hjernen din, for ikke å glemme Films.
Det var under disse øyeblikkene at avstanden mellom gammelt og nytt ble tydelig. Konserten var utrolig konsekvent, men der materiale fra The Pleasure Principle skilte seg tydelig ut i mengden, kan ikke det samme sies for mye av det andre. Numan og bandet fremførte med en stødig hånd og en overveldende drivkraft. De litt tregere balladene ble derfor styrket av en gruppe musikere som virkelig kan lage et sceneshow, men når de ble spilt tett innpå hverandre, ble avstanden til hans tidligere materiale mer etterlengtet.
I hans favør, må det trekkes frem at sanger som Here in The Black og Love Hurt Bleed fikk håret til å reise seg på armen. Her var det mørk industriell rock på menyen, servert med den beste service. Spesielt den forvrengte The Fall gnagde så godt at selv etter en kveld med en håndfull klassikere, var nye høyder nådd.
At dette er en artist som har holdt på siden den senere delen av 70-tallet var nesten umulig å tenke seg. Stemmen var kraftfull og løftet de dramatiske øyeblikkene ytterligere. Atmosfæren var til å føle
på – godt komplimentert at hans gåtefulle musikere. Numan selv strålet i det ellers omfattende mørket. Selv om mørket var hans aller beste venn – en comfortsone der han trives best, var tilbakeblikkene til hans utenomjordiske fortid en minneverdig velkomst. Å avslutte med hiten Are Friends Electric? kunne derfor ikke være mer perfekt måte å runde av en imponerende kveld på.
