Foto: Ingrid Slettemoen


«Nas er helt legende, as!» bryter det ut fra en spent og ivrig tilskuer. Selv så forsøker jeg å begrense mitt eget bruk av dette ordet. Det er for lengst blitt omdefinert til et overbrukt styrkeord appropriert av klysete dra-til-fjes når de skal understreke hvor bra eller fet en hendelse eller opplevelse er. «Festen i går var helt legende, liksom». Likevel føler jeg at begrepet ligger og kiler fremst i fingertuppene da jeg skal skrive denne omtalen. Nas blir sammenlignet med de absolutt aller største – 2pac, Biggie, og Jay Z – og han var med å definere det gjenkjennelige støvete og jazzete lydbilde som preger nittitallets hiphop. Illmatic blir ofte omtalt som eastcoast hiphopens magnum opus. Derfor syns jeg det bør være rom for å tillate seg å bruke ordet i denne omtalen.

Fordi Nas er en legende, i ordets rette forstand og betydning. Han er en hiphop-helgen som oppsto fra the projects i Queensbridge i ‘73, og har siden ´94 velsignet mennesker over hele verden med sine rytmer og rim. Nå er det 28 år siden Illmatic ble utgitt – et album som virkelig fanget tidsånden av ungdomslivet på gatene i New York. Men Nas har ikke ligget på latsiden etter hans brakdebut i ´94. Til sammen har han produsert hele 14 studioalbum – hvor to av de ble gitt ut i fjor: Kings Disease II og Magic. Begge ble mottatt med gode kritikker. Blir han ikke lei snart?

Jeg finner meg en plass litt lengre bak i Galleriet i det utsolgte Sentrum Scene. Klientellet er variert, hvor de yngste befinner seg i de tidlige tjueårene, mens de eldste stanger i femtiårstaket. Setene er så tett satt sammen at det er vanskelig å vike blikket vekk fra de store telefonskjermene som tilhører publikum fremfor meg. Til venstre foran meg sitter en spent tilskuer og tekster med moren sin om hvilke jordbær hun skal kjøpe. Til høyre sitter det en som sjekker hvordan det ligger an med kryptobeholdningen sin. Grafen er grønn og peker rett oppover – dette lover til å bli et godt show.


"Oslo! Represent!"


Sceneteppe åpner seg opp – og bak avsløres det en trommeslager og en dj. Etter kort tid kommer Nas ut ikledd en grønn overdel, buckethat og et stort, tungt sølvkjede rundt halsen. Kryptokursen er byttet ut med snapchat-kamera: dette er en kveld verdt å dele med andre! Hvem har vel ikke savnet grøtete og støyete konsertsnaps etter to år med lockdown. Ut av høyttalerne spilles sangen Speechless, introsporet fra hans siste album Magic. Publikum jubler og klapper.

Konsertens tredje sang, N.Y State of Mind, som også rager høyest på spotifyprofilen hans, setter stemningen i lokalet. Man kan nesten kjenne lukten av metropolkloakk og vibrasjonen av New York-subwayen som kjører under bakken. Folk reiser seg opp fra setene og hopper med.

Det blir fort tydelig at konserten er en slags mixtape av både hans gamle og nye låter. Enkelte av låtene spilles i helhet – men de fleste er mikset og forkortet slik at overgangen mellom sangene går sømløst. Jeg opplever at det kan gå litt for fort til tider. If i Rule the World har ved hjelp av små endringer i komposisjonen funnet en ny energi, og Nas’ a capella rap på siste vers av Memory Lane mottas med stor jubel.

Så fort tilskuerne i salen hører de støvete akkordene og boomye rytmene fra Illmatic, reagerer de med stor jubel. Låtene fra dette albumet er spredd jevnt utover hele settet med omhu - det er disse låtene publikum har mest kjennskap til.

«If you have a casette tape; put your hands in the air! If you have a CD; put your hands in the air!” Nas hyller den gyldne tiden da boomblasters og kassetter var det dominerende musikkmediet. Da musikken var noe man også kunne ta og føle på, i tillegg til å høre den. Mange av de eldre nikket anerkjennende og veivde febrilsk med armene. Alt var bedre før, eller hva?


«I only need one mic, two turntables, and... you», sa Nas mens han pekte ut mot publikum. Aw, Nas da <3 :_)


Nas takker for seg og løper ut av salen før han etter litt returnerer med Memory Lane (Sittin in da Park). Deretter den James Brown-samplede Get Down, før han avslutter med låten 40 Side, noe som jeg selv syns er et litt merkelig låtvalg å avslutte med.

Man kan spekulere i hvorvidt han hadde vært mer tjent på å stoppe opp litt lengre mellom låtene, og forsøkt å ta i bruk publikum i større grad. Kanskje det hadde gjort konserten mer personlig, om du vil. Likevel følte jeg at Nas greide å trollbinde publikum med sin framførelse av låter som for lengst har gått inn i hiphopens historiebøker. Han rapper og synger med innlevelse, han danser og smiler på scenen, og det virker som om han genuint elsker å framføre musikken sin. Nas er helt legende, as!