Foto: Martine Lund
For oss som er vokst opp med band som Europe og Whitesnake dundrende i bilanlegget til pappa, og som kanskje stort sett koser oss mer på konsert med artister folk flest ikke har hørt om, er det mektig imponerende hva den noe mer erfarne generasjonen dukker opp med på Hamar.
Fotoforbud på svenske Europe smaker ikke like surt for en litt over gjennomsnittet interessert konsertfotograf når de entrer scenen til tross for lange køer inn til konsertområdet. Midt i mellom sjokkerende mengder mikrofonstativsvinging og utallige gitarsoloer klarer de allikevel å dra med seg publikum, til tross for et noe mangelfullt sceneshow. Det er tydelig at Whitesnake- og Europefansen har funnet hverandre. Eller er de kanskje en og samme gjeng?
Sanger Joey Tempest og gitarist John Norum beviser at de til stadighet er å anse som en del av rocketoppen, og viser ingen tegn til å trenge å legge ut på noen avskjedsturné med det første. Etter rundt en time kulminerer det hele i “The Final Countdown” som det seg hør og bør. Det er ingen tvil om at plassen utenfor Vikingskipet er klare for Whitesnake.
Og Whitesnake får de. Til de grader. For David Coverdale & Co byr opp til dans. Okei, så er det ikke mye lyd igjen i frontmannen – men etter nesten femti år på scenen, er det mer enn forståelig at Coverdale trenger litt backup. Michele Luppi og Dino Jelusick sørger for at David Coverdale fortsatt høres noenlunde ålreit ut på scenen, og det ser ut til at de oppmøtte har mer enn nok med å få med seg showmannen som tydeligvis fortsatt bor i syttiåringen.
Med noe som ligner en løvemanke og litt vel trange bukser, i kombinasjon med en dose selvtillit de fleste skal lete lenge etter, sprader han rundt på scenen i godt og vel fem kvarter. En mye etterlengtet pause dukker opp etter “Crying In The Rain” når trommeslager Tommy Aldridge drar på med en over fem minutter lang trommesolo – både med og uten trommestikker!
Gitaristene Reb Beach og Joel Hoekstra briljerer med utallige gitarsoloer og Whitesnakes første(!) kvinnelige medlem, Tanya O’Callaghan, er det ikke noe å utsette på. Noen av oss er faktisk like sjokkerte som Coverdale selv over at det tok så lang tid å få med en dame på laget.
Whitesnake har en imponerende katalog å rutte med – og rutte med den gjør de elegant. Låter som ”Love Ain’t No Stranger”, “Is This Love “ og “Here I Go Again” gir de oppmøtte valuta for penga, og når Deep Purple klassikeren “Burn” setter punktum for det hele, kan vel de fleste falle til ro dersom dette faktisk er Whitesnakes siste konsert på norsk jord. Utløpsdatoen på David Coverdales stemme har vi nok passert for lengst, men hva betyr egentlig det når vi blir lurt trill rundt av et velsmurt maskineri som Whitesnake?
Trist er det uansett at et rockeicon som Coverdale takker og bukker for seg – men så var det kanskje også på tide. En ting har han uansett sørget for å slå et slag for på Whitesnakes “The Farewell Tour” – de gamle er fortsatt eldst.
