Foto: Terje Dokken

Etter deres siste opptreden som oppvarming for Five Finger Death Punch i Spektrum i 2020, var det fornøyelig å se Megadeth endelig være kveldens største attraksjon igjen. Mustaine annonserte da at han var fri for halskreft etter flere år med kamp, og slet derfor med stemmebruken under gårsdagens konsert. Isteden fylte publikum denne rollen, og Megadeth-besetningen thrashet seg gjennom riff som minnet oss på hvorfor bandet er så respekterte som de er.

Bandet lot ikke vente på seg. Jetmotoren gikk fra 0 til 100 i en fei på Hangar 18. Tempoet holdt seg gående på The Threat is Real, og markerte at rockerne ikke har mistet momentum over de siste tiårene. Det ble spilt mest gammelt, derimot, med mesteparten tatt fra klassikeren Rust in Peace.



Etter å ha gått av scenen én gang, kom bandet tilbake for soundtrack-sangen Angry Again. Man kan lure på om dette var for å gi ham hvile. Pausene var heldigvis ikke lange nok til av det ble noe særlig venting. Dette ga Mustaine også muligheten til å snakke litt mellom sangene. Selv om han ikke hadde mye å si, var han tydelig overveldet av publikumresponsen.

Mustaines stemme var overdøvet av hans egen musikk, men til gjengjeld snakket den for seg selv. Noen band har klart å holde det gående oppgjennom karrieren, mens andre bærer preg av flere år med rock. Megadeth har byttet ut medlemmene sine flere ganger, til en diskutabel fordel. Frontmannen er ofte den som skinner mest på scenen, men her var det definitivt Kiko Loureiro som var stjernen – ledsaget av de like skinnende Dirk Verbeuren på trommer og James LoMenzo på bass.



Loureiro fikk tid i rampelyset på instrumentalen Conquer or Die som gled inn i den tyngre Dystopia. Det var dermed under Sweating Bullets at den klassiske Megadeth- lyden kommer fram på sitt beste, med sitt småfrekke riff- og vokal, hvor sistnevnte igjen, dessverre ikke kom så tydelig frem.

Etter dette var det et samlebånd av godbiter som aldri stoppet. Vi fikk turnédebuter av Dawn Patrol og Poison Was The Cure. Førstnevnte ble spilt med Mustaine bak scenen. Det var uvisst om han faktisk sang backstage eller om det faktisk var playback. Låten var så kort, at det ikke hadde stor betydning. Allikevel var det en påminnelse om at Mustaines stemme ikke var som før.

Etter å ha vært fraværende fra bandets setliste over en lang tid, fikk vi endeliglyd et gjensyn med The Conjuring. Mustaine stoppet tydeligvis å spille den på grunn av hans kristne tro i konflikt med sangens tematikk om svart magi. Etter at teksten ble endret på etter et forslag fra Lamb of God, er den tilbake like bra som før. Uansett hva Mustaine tror på, kan man ikke fornekte han i dette øyeblikket skapte nettopp svart magi!



Mer magi ble skapt på Symphony of Destruction, og sendte stemningen til værs. Verbeuren startet sparket så i gang neste låt ut, og kun basert på takten, var det kun én sang som kunne være i vente. Det legendariske bassriffet til Peace Sells dundret godt mellom Sentrum Scenes vegger. Som Mustaine sa: «Jeg har blitt spurt i intervjuer om jeg føler at budskapet i sangene mine fortsatt er relevante?» med et en tydelig henvisning til dagens veldig aktuelle internasjonale konflikter. Det var kanskje derfor veldig aktuelt å avslutte med den saftige encoren Holy Wars…The Punishment Due som tok for seg lignende temaer, med en håndfull soloer som sendte sendte oss avgårde på den riktige måten.

Kontrasten mellom bandets høye lydbilde og Mustaines stemmefravær gjør det ekstra vanskelig å bedømme denne konserten. Selv om vi knapt kunne høre ham, var det heller ingen sur vokal. Bandets fantastiske fremførelser var heller ikke til å pirke på. Noen vil kanskje savne et par klassikere, og settet var nokså kort. Allikevel gikk jeg fra gårsdagens Megadeth-konsert med følelsen at de leverte så utrolig bra på tross av begrensningene.

Til neste gang er det bare å håpe at Mustaines stemme har klart å komme seg og at dagens bandmedlemmer består. Det er oppskriften på ødeleggelse!