Foto: Per Ole Hagen

Helt fra Japan, ble Loaded beriket av kvintetten Kikagaku Moyo – et band som så ut som ut som de var tatt rett ifra 60-tallets hippiekultur, med musikk som blander psykedelisk rock med indisk folkemusikk. Ved å bygge en bro mellom vestlig og østlig musikk, lyktes de i å trylle oss vekk fra det grålige landskapet på Kontraskjæret og inn til soloppgangens hjemland.

Om man ikke hva man kom for, etterlot gårsdagens konsert med Kikagaku Moyo en godt krydret ettersmak som ikke går vekk med det første.

Musikken var for det meste instrumental, med noe vokal fra bandets medlemmer. De beveget seg stadig ut i nye territoriet, med hyppige tempskifter og instrumentseksjoner som aldri sluttet å imponere.



Alt ifra kubjeller, maracas, sitar og vindspill ble brukt for å skape en unik atmosfære. I de roligere partiene tok de seg god tid på å etablere dette. Med bruk av fuglekvitter og andre effekter, etablere de først en fredfull introduksjon. Selv om ti minutter kunne føltes litt lenge, var det musikk til å sone helt ut til og la seg fortape i vakre musikklandskap som tvinger lytteren til å legge merke til detaljer og kjenne på følelser.

Etter de ti minuttene var omme, kunne man si takk og farvel til østlig ambient og ønske de psykedeliske tonene velkommen. De spilte en rekke låter, på gjerne ti minutter og mer, men det føltes virkelig ikke ut sånn. Musikerne var så teknisk dyktige at det alltid var noe som foregikk som fanget oppmerksomheten.



Dripping Sun hoppet fram og tilbake mellom filmaktige musikksekvenser til jazzaktige down tempo-melodier. Det fengende riffet på Dancing Blue minnet om Hallogallo av Neu! Her blander bandet inn mange innflytelser, altså. Selv om de sang på japansk, var det så lite tekst at man nesten kunne synge med. Slik var det også på Monaka. Først startet den med en dramatisk intro, før den gled inn i et lekent «refreng» som satte seg på hjernen.

Det var kanskje en treg start, men da de fikk satt i gang, var det ikke nåde med å overbevise oss om at dette var en konsert verdt å ta turen for. Publikum var begynt å trekke seg mot The National mot slutten, men en god mengde holdt seg stående til siste note var spilt. Det vitner om hvor enestående Kikagaku Moyo er til å fascinere. Som en publikumer i nærheten sa: «Jeg elsker å bli overrasket». Kunne ikke vært mer enig.