Foto: Per Ole Hagen

The National var gårsdagens store headliner. Til å være en såpass ny festival, hadde Loaded gjort godt i å skaffe et såpass velrespektert band. Forventningene var derfor store, ettersom pandemien har vært skyld i at The National ikke har spilt på norsk jord siden 2017. Heldigvis leverte de en konsert som var en fantastisk slutt på festivalens første dag.

Det er ikke alltid the National har lekt med elektroniske elementer i sangene sine. Når de har gjort det, derimot, har de sørget for å skape noen uforglemmelige låter. Don’t Swallow the Cap et et av Trouble Will Find Me sitt beste spor og var derfor en svært god måte å åpne settet på. Dessverre var ikke det samme lydbildet til stede som på studioversjonen, og den mistet derfor litt av sjelen og følelsen originalen har.

Selv om Matt Berningers mørke baritonvokal strakk seg langt utover Kontraskjærets, trengte han ikke bære sangene alene, med god hjelp fra publikum på Bloodbuzz Ohio og The System Only Dreams in Total Darkness. Gitarvolumet var litt lavt – ellers var dette et øyeblikk der man virkelig fikk føle på at festivalsommeren er tilbake.



Selv om de ser ut som noen vokse, seriøse karer, hadde de humor og god interaksjon med de oppmøtte. En frontmann som Berninger hadde jeg ikke sett for meg gå ut til publikum, men der ble jeg overrasket.

Om lommetørklet skulle bli tatt fram, var det på I Need My Girl som svøpte Loaded i sitt myke gitarspill. Herfra holdt tempoet seg noenlunde rolig en stund, med sanger som This is the Last Time, Slow Show, og Light Years, med unntak av Apartment Story som tok det litt opp igjen.

Det var ikke en mangel på både gammelt og nytt, selv om deres to første utgivelser ikke ble representert. Isteden presenterte de to nye låter kalt Ice Machines og Tropical Morning News (Harversham) som låt lovende for deres fremtidige utgivelser.

Graceless og Mr. November brøt Berninger med sine egne vokalkonvensjoner og manet fram et skrik som viste artisten fra en enda mer dynamisk side som gjerne kunne ha vært enda mer tilstedeværende opp igjennom konserten.



På grunn av tidsbegrensninger, ble Terrible Love avslutningen til tross for at About Today sto på setlisten. Dette var til stor skuffelse for mange, ettersom en god del ble værende i flere minutter etter av bandet gikk av og ropte etter mer – selv da crewet begynte å rydde på scenen. Det vitner bare om hvor stor kjærlighet Norge har til The Nationals musikk.

Det bør bemerkes at å kjenne tekstene var en stor fordel. Selv om musikken talte med lidenskap og melankoli, var den litt statisk til tider, som ble særlig merkbart med et såpass langt sett. Sangene fra blant annet Sleep Well Beast var dessverre underrepresentert, men så fikk vi store øyeblikk som Day I Die. Alt i alt – det som var der var fremført av dyktige musikere, med frontmannens store stemme til å fortape seg i.

Selv om settet ble kuttet kortere enn planlagt, fikk The National vist seg fram med et godt og variert sett med allsang langt inn i torsdagskvelden. For dem som ble skuffet på sluttet, er det nærmest er garanti at vi vil se dem innen kort tid igjen. Da er det bare å se fram til det.