Green Day og Weezer i Ålesund

Foto: Lars-Ove Håhjem

10. september 2019 sto jubelen i taket hos svært mange i Ålesund, inkludert undertegnede. Da ble det nemlig klart at Green Day, ett av verdens største rockeband, skulle spille i jugendbyen året etter. På plakaten sammen med Green Day kom Manic Street Preachers og Frank Carter & The Rattlesnakes til og det lå an til en rockekombo av de virkelig sjeldne, i alle fall på denne delen av landet.

Spol så raskt fremover, forbi 1003 dager fra det ble klart at bandet skulle komme, gjennom en pandemi vi er drita lei å prate om, og vi lander på datoen 9. juni 2022. Endelig er dagen her; Green Day skal spille i Ålesund. Dog med noen endringer på plakaten, for nå er det Weezer og Meet Me @ The Altar som står som «special guests» på denne konserten. Dessverre endte sistnevnte opp med å aldri opptre, på grunn av logistiske utfordringer utenfor arrangørens kontroll. Men likevel, Weezer (ett av mine topp fem band i verden) og Green Day i hjembyen min, og i tillegg skinte solen. Det må jo bare bli suksess.

Weezer
Rett etter kl 19, til lyden av Van Halens Jump entret Weezer scenen, til det som føltes som stor jubel og stemning der man sto i fotopiten, klare for å ta bilder. Første låt ut var ikoniske Hash Pipe før dem fortsatte med Beverly Hills og alt føltes riktig ut der fremme. Lyd, stemning og alt virket til å være som forventet, Weezer er jo et kjempeband med flerfoldige hits og gode låter, og med tredjelåt My Name Is Jonas tenkte jeg at dette er perfekt. Band og publikum i et nydelig samspill, trodde jeg, helt til jeg ikke lenger sto der fremme i fotopiten, men hadde beveget meg ut blant publikum.

For det som møtte meg der, i alle fall i det området jeg befant meg, et temmelig uinteressert publikum som ikke nevneverdig lot til å bli begeistret av Weezer, men i stedet var mer opptatt av å prate med sidemann, gjerne høyere og høyere, noe som dessverre gjorde at vakre låter som den nye A Little Bit of Love, I Just Threw Out The Love Of My Dreams og fjorårsfavoritten All My Favorite Songs kom og forsvant uten å sette store spor.



Heldigvis lot dette ikke til å affektere Weezer, for dem fortsatte i sin gode stim med Undone – The Sweater Song før kveldens første virkelige jubelbrøl kom, da bandet spilte Metallica-låten Enter Sandman>. Plutselig våknet alle som var tilstede og allsangen var komplett, noe som også var tilfelle litt senere i konserten også, da det var tid for Toto-låten Africa. Litt synd at det var coverlåter som sto for den største jubelen, selv om Weezer de siste årene har gjort veldig mye av akkurat dette. Personlig hadde jeg heller byttet ut coverlåtene med kjære Weezer-låter som blant annet Only In Dreams og El Schorcho, men man kan ikke få alt man ønsker.

Likevel fikk man en avslutning av konserten som var ganske nær det man hadde ønsket, sett bort i fra de tre spanskpratende mennene bak meg, for Weezer gjorde skikkelige gode fremførelser av Say It Ain’t So, som rett og slett er den ultimate Weezer-låten og helt til slutt, allemannskjente Buddy Holly. Weezer på sitt beste, og Weezer var bra i Ålesund, til tider jævlig bra, men dessverre var det ikke alle som la merke til dette. Men jeg gjorde det, og akkurat nå er det det som teller!

Weezer spilte til 7/10.

Green Day
Noen minutter før 20.30 forsto man at ventetiden endelig var over. Queens Bohemian Rhapsody ble spilt over anlegget og nå var det straks klart for bandet 18000 tilskuere hadde ventet på, men først måtte man innom Blitzkrieg Bop av Ramones også. Så, til enorm jubel, kom Billie Joe, Mike Dirnt og Tré Cool inn på scenen, sammen med resten av musikerne som Green Day har med seg, og Ålesunds historie ble endret. Aldri tidligere har et så stort rockeband og arrangement vært gjennomført i byen, men nå var det i gang, og det var i gang med megahiten American Idiot. Samtidig føltes det også ut som om at en nå endelig kunne ta et langt kyss farvel med pandemi og Covid-19, nå var det klart for rock, klemming og endeløs god stemning.



Og stemningen var enorm helt fra begynnelsen av, Billie Joe var påskrudd fra første sekund, sammen med resten av bandet, Holiday kom og ble spilt som andre låt, for oss fotografer var det på tide å flytte seg bort fra fotopiten, for så å få med oss en solid dose rock fremover. Og rock ble det, et samspill mellom band og publikum som fungerte ble det, konserten gjennom, og verdens lengste stagediving ble det også, da en publikummer fikk lov å komme på scenen under Know Your Enemy.

Billie Joe viste seg like mye som en entertainer som en rocker denne kvelden, han hadde publikum i sin hule hånd og de (altså publikummet med meg selv inkludert) fulgte hver eneste «yeeeeoooo» han kom med, hver eneste klappebevegelse, hver eneste oppfordring til å hoppe rundt. Og det at Billie Joe trengte tre forsøk på å komme seg gjennom slutten av Boulevard of Broken Dreams, rett og slett fordi det var for lyst ute, ga en følelse av at dette er ekte og ikke nok ett velregissert show uten plass til improvisasjon.

På samme måte som Weezer, så kom man heller ikke unna noen coverlåter under Green Day sin opptreden, og først ut av ikke eget materiell var Kiss-slageren Rock and Roll All Nite, før vi senere fikk oppleve Knowledge, opprinnelig av Operation Ivy og hvor nok en heldig publikummer fikk komme på scenen og ikke bare spille gitar sammen med Green Day, men han fikk også med seg gitaren han spilte på. I tillegg dro Green Day i gang Isley Brothers sin Shout, som en del av avslutningen av sin egen King For A Day, som for øvrig kom rett etter sangen alle visste om og kunne synge til, en av nitti-tallets aller mest kjente låter; Basket Case («Do you have the time, to listen to me whine…").



Og det var akkurat det jeg kjente litt på utover konserten, at publikum rundt der jeg sto ikke var helt med. Men sett i etterkant så orker jeg ikke tenke på det, jeg lar meg heller bli begeistret av det Green Day gjorde på scenen, med selvsagt allsang i Wake Me Up When September Ends, fantastiske Jesus of Suburbia før det hele ble avsluttet med Billie Joe med gitar, alene på scenen, fremførte Good Riddance (Time Of Your Life) før fyrverkeriet tok over i den lyse torsdagskvelden i Ålesund. Og der og da, om det ikke var ens beste øyeblikk i livet, så var det i alle fall ett av de, mens tankene videre gikk til at det er kanskje ikke så mye punk igjen i Green Day, om det noensinne har vært det, men likevel skal man lete lenge etter rockeband som holder koken og gløden over en så lang periode som det bandet gjorde denne kvelden. Rett og slett fortreffelig.