Mye har skjedd siden Susanne Sundfør var aktuell med Ten Love Songs. Minnet om avslutningskonserten på Øya 2015 står fortsatt sterkt i minnet som en fantastisk avslutning som viste frem en av Norges aller dyktigste artister på sin aller beste. Siden gang slapp hun Music For People In Trouble og filmsoundtracket til Self Portrait.

Så anerkjent musiker som Sundfør kan på dette tidspunktet gjøre akkurat det hun vil i karrieren sin og ta musikken i alle mulige nye retninger. Man vil jo ikke at en artist skal stå fast og føle seg bundet av egne konvensjoner, så om man vil gå tilbake litt nærmere røttene sine, er det selvfølgelig helt greit. Selv om det er høyst respektabelt, var det ikke alltid gårsdagens Loaded-konsert overbeviste like mye.



På scenen hadde hun med seg en god del musikere, med blant annet Jonas Alaska og Billie Van på backingvokal. Det hele startet med at det ene medlemmet kom alene inn på scenen og klappet en takt, etterfulgt av resten av musikerne som ble med i samme takt og begynte å nynne melodien. Dette viste seg å være en ny sang kalt The Final Call. Det kan virke som denne hinter til hva Sundførst kommende musikk kommer til å låte. Den var veldig vakker, og Sundfør passer godt til å ha slike dyktige musikere bak seg.

Musikken var godt tilbake til å bruke flere instrumenter, med et mindre fokus på elektro-popen som har preget tidligere utgivelser. Tenk Music For People In Trouble med flere harmonier og koringer.

Sundfør er fortsatt en fremragende sanger, med et vokalspenn som få kan måle seg med – men på sanger som White Foxes der hun ellers når noen svært høye toner – tonet hun disse ned. Det er forståelig om ikke stemmen var på sitt beste den dagen eller over en periode, men kom allikevel som en overraskelse siden det er nettopp det høye registret hennes som gir låtene sine ikoniske preg.

Dette var mindre merkbart på eldre låter som Faded og Slowly, men mer på Kamikaze. Delirious var uansett storartet som alltid. Slowly hadde en alternativ intro med et slags verdensrompreg over lydbildet.



Hennes nye materialet låt svevende og melodiøst. På en låt, minnet det meg nesten om First Aid Kit. Hun spiller dessuten nydelig på piano, med koringer og backingvokal som utfylte dette musikalske universet ytterligere. Musikken hadde et varmt preg over seg som gjorde at man kunne stå der og svaie frem og tilbake og la lydene bare synke inn.

Så skjedde det noe rart. Etter kun 13 låter, sa hun «Takk for oss», spilte en låt til og gikk av scenen. Det så ut til at de fleste ble veldig forbauset av dette siden hun kun hadde spilt i en time på dette tidspunktet. Da de senere gikk på scenen igjen, virket det som de gjorde det basert på publikumresponsen, og at encoren derfor ble tatt på sparket.

«Vi har jo ikke flere låter å spille» sa hun. Hvis flere av musikerne er nye, kan det være grunn nok til å ikke spille materiale som ikke var innøvd – men hvor var The Brothel eller Accelerate? Løsningen ble å spille The Final Call igjen – denne gang med mer hjelp fra publikum som nå hadde lært seg den – og Sundfør som humoristisk komplimenterte hvor flinke de til å klappe i takt og nynne i kor.



Total sett må derfor anerkjennes at Sundfør har levert så mye, mye bedre før. Når det er sagt vil nok hennes nye materiale mest sannsynligvis overbevise mer så snart den kan lyttes til på en kommende utgivelse. Dessuten er hun fortsatt en av Norges beste sangtalenter, selv om den karakteristiske vokalen hennes ikke var like fremhevet som man kunne forvente.

Uansett så må det igjen sies at det står stor respekt av Sundfør å gå litt tilbake til røttene for noe mer organisk. Det når lenger enn å kjøre på med det trygge og populære i all evighet, uansett utfall.