Foto: Alex Hoel

Det er nok mange som gledet seg over å se Supergrass sin gjenforening. Bandet har tidligere sagt at de ikke har planlagt å slippe noe musikk med det første, ettersom det ville tatt vekk fra gleden av å kunne spille live sammen igjen.

Du fikk definitivt inntrykk at dette var en gruppe som var glade for å være tilbake på scenen, men til å ha et knippe velsmurte brit-pop låter i repertoaret, kunne musikken stå litt stille til tider.

Det startet lovende på I’d Like to Know fra deres mest kjente plate I Should Coco. Gaz Coombes hadde et filter på vokalen som gjorde at det hørtes ut som det ville gjort på studioinnspillingene. Det gjorde fremførelsene veldig autentiske og bar fram sjelen til originalene.

De sendte oss rett tilbake til 90-tallet på Mary, med sitt karakteristiske pianospill. Pianoet lød heller ikke bedre enn påAlright. Før bandet hadde startet sangen, kunne du se at de var klare for show – og det leverte de. Videre Coombes presterte gode vokalprestasjoner på Moving og delte sanggleden med publikum på Pumping On Your Stereo.

Det er ikke alle band som finner tilbake igjen som kan si de gjorde det like vellykket som Supergrass. Det var fortsatt en gnist blant bandmedlemmene, og spesielt mye sjarm fra Gaz Coombes. På mange måter bar de fortsatt på den ungdommelige energien britpopen utstrålte i sin tid, som om de har vært låst der siden uten noen merkbare forandringer.

Frykten er vel alltid at gjenforeninger skal være en sjelløs kopi av original. Heldigvis kan ikke dette sier om Supergrass, og de har akkurat nok futt til å fortsette å underholde i tiden fremover.