Foto: Alex Hoel



Klokken viser 1555, og det er fem minutter til den irske singer/songwriteren skal gå på scenen. Det er lummert, varmt og fuktig i lufta; alle som har sjekket yr vet at i løpet av den neste timen vil det tørre sofienberggresset bli fuktet av et kraftig regnskyll fra vestkysten. Det er stille før stormen.

Med sine selvskrevne tekster og sårbare stemme skildrer James Vincent McMorrow sitt indre følelsesliv gjennom myke lydlandskap. Hans tidligere musikk er av et nokså akustisk instrumentalarrangement, mens den senere musikken beveger seg mot et poppete RnB-landskap. Han har også samarbeidet med flere artister, blant annet med norske Kygo, med sangen Im in love fra Kygos debutalbum i 2016.

Jeg befinner meg litt på siden av Sophie-scenen i Sofienbergparken. Enkelte av de få som har meldt sin ankomst har installert seg midt på publikumsgresset med et lite pledd. Jeg mistenker at de befinner seg i fornektelsesfasen: de er lammet av værmeldingens tragiske beskjed - de nekter å tro at regnet kan spolere konsertopplevelsen. Samtidig ser jeg at enkelte andre begynner å mistenke at det uunngåelige snart skal skje: skal værgudene virkelig kaste en våt forbannelse over McMorrow i dag? De som allerede har satt opp sin egen lille piknik, peker til høyre mot en klynge av Sofienbergparkens mange trær. Kanskje bladene kan holde ly.

Nøyaktig 1600 går McMarrow på scenen. «Hello» sier han, med en litt lav nærmest sjenert stemme. Volumet er relativt lavt i begynnelsen, men det skrus opp litt etter litt. PiPs festivaldeltakere blir oppmerksomme på lyden. Ørene rettes mot scenen, blikket følger etter, og kursen settes mot Sophie. De migrerer som en horde av kyr på et kulturbeite - jorden under dem er pløyd og gjødslet - klar til å synges og danses på. Volumet øker stødig etter første sang, og fler og fler publikummere melder sin ankomst.


Foto: Alex Hoel



Folk flest virker til å ha kommet i akseptstadiet. De har lært seg å akseptere at skyene mest sannsynlig ikke vil blåse vekk i løpet av kvelden, og at vi må lære å leve med regnet. Jeg innser at bladene over meg ikke fungerer godt som tak, og jeg trekker meg sakte ut mot folkemengden, og velger å hengi meg til det sure været. De kalde dråpene står i god kontrast med den varme musikken.

Utrolig nok virker ikke McMorrow til å bli påvirket av det dårlige været. Faktisk så virker været nesten katalyserende for musikken; når et kraftig vindkast blåser opp så drar han skikkelig til i vokalen. Hans sterke vokalglissando virker til å ha hypnotisert publikum. De aller fleste står helt i ro, rett opp og ned, skuende opp mot scenen i en transeaktig tilstand.

Noen låter senere unnskylder han sin bruk av kun fire mennesker på en låt som er arragert for fem stykker. «If it looks like I am trying really fuckin' hard on my guitar, its because I am». Hehe :_) Publikum blir sjarmert.

Den nest siste låta som spilles er Higher Love; låta som fikk sin renessanse gjennom hans tolkning i 2010. Helt alene på scenen, kun med en mikrofon og et keyboard, fremfører han sin enkle og nedstrippede versjon av Steve Windwoods låt fra '86.

Spotify