Foto: Alex Hoel

Jamie xx (James Smith) har klart helt fint å ha sin egne solokarriere på siden av The xx. Det er derfor overraskende at han ikke har gitt ut et nytt album siden 2015 med In Colour. Jamies konserter er DJ-sett som avviker mye fra sitt originale materiale, med et større fokus på remixer av andres låter. Ved å gå så langt vekk fra eget materiale kan det gå flere veier.

Musikken under Øya 2016 var mer dans-og diskopreget, med funk og soul blandet inn i miksen. Denne gangen hadde den et mørkere motiv, som var hardere og mer techno-inspirert. Det var nok mange som forventet noe annet, men for andre må det ha falt veldig i smak.

Etter flere timer med et regn som aldri så ut til å gi seg, gikk Smith på til et spor som sang lykkelig «det regner!». Det gjorde tilstedeværelsen mye hyggeligere. Det var nesten altfor tilfeldig med timingen denne sangen hadde, så her må han ha vært kjapt ute med å velge hva han skulle spille.

Ettersom slike DJ-sett ofte endrer sangene, var det vanskelig å holde oversikt over hvilke sanger som spilte, bortsett fra dem fra In Colour. Derfor vektlegger denne anmeldelsen mer opplevelsens helhet enn enkeltøyeblikk.

Han spilte i rundt 35-45 minutter med sømløse overganger mellom hver låt. Den som kom for en fest, fikk nok ikke den samme grooven som Jungle leverte tidligere. Konserten kan nærmere sammenlignes med Caribou sin, som spilte dagen før, med en lyd som bar skarpe kanter og mangfoldige taktskifter.

Les Caribou-anmeldelsen her

Smith klarte å holde det gående uten at settet ble kjedelig. Sangene var så godt kuratert, at det sjeldent føltes ut som det var noe ubetydelig som ble spilt. Settet var definitivt passende en mørk klubb i London et sted, hvor fokuset var mer å fortape seg i lydbildet enn å danse.

Han dukket innom noen gamle låter også, som var remixet til en viss grad. Tidlig i settet fikk vi høre hans nyeste låt LET’S DO IT AGAIN som blandet beste beste av hans eldre låter med et hint av The xx’ nye lydbilde fra I See You-perioden. Senere fikk vi Sleep Sound, SeeSaw og Gosh. Alle var avbrekk som var tatt godt i bruk og ga mer personlighet til settet, samt tilfredsstilte deler av publikum som følte seg litt forvirret av alt sammen.



Det var små elementer av On Hold til stede, men den materialiserte aldri seg full en hel låt. Heller ikke Loud Places eller I Know There’s Gonna Be (Good Times) ble spilt. Det var nok noen av kveldens få skuffelser, men man kan muligens tro at de ble droppet siden de ikke ville passet så godt inn med akkurat dette techno-lydbildet.

Oppsettet var minimalistisk, men effektiv i å fremheve følelsene i musikken. Discokulen i bakgrunnen reflekterte lysstråler utover Sofienbergparken som lagde hull i røyken som ofte gled over scenen. Regnbuelyset på Gosh - en hyllest til debutalbumets cover, var helt nydelig å se på.

Opplevelsen av Jamie xx-konserten i Sofienbergparken vil nok variere veldig fra person til person. Stort sett så det ut som folk koste seg. Allikevel var følelsen den at noen forventet en mye mer dansbar sjanger med mer vokal. For en som elsker 90-tallets elektroniske storhetstid derimot, var det mer enn nok å nyte.