Foto: Terje Dokken

Å se Queen live er å være vitne til en hitparade uten like. Bare det at man må ha et 25-låter langt sett for å kunne dekke alt, vitner om graden av hvilken eksepsjonell diskografi bandet har. Etter en utsatt verdensturné, var tiden inne for The Rhapsody Tour, som ikke minst har skapt økt interesse etter Bohemian Rhapsody-filmen kom ut i 2018.

Sceneteppet gled til side og viste silhuettene av bandmedlemmene på hver sin skjerm. Hele seansen var en majestetisk og fikk virkelig satt i gang konserten med Now I’m Here og Hammer to Fall. Flere av låtene var kuttet og gled inn i hverandre for å kunne komme seg igjennom havet av Queens mangfoldige materiale. Konserten var kanskje over to timer lang, men nærmest hvert øyeblikk føltes rettferdiggjort.



I dag består Queen kun av Brian May og Roger Taylor med Adam Lambert som en ”gjest som har vært der litt for lenge”, som han selv sa. Det er bare å håpe han fortsetter, for Lambert har en stjernefaktor til 1000! Han er ingen kopi eller prøver å være som Mercury, men helt sin egen greie. Med en god blanding av karisma og humor, var det sjeldent et øyeblikk han ikke strålte. Særlig på Who Wants To Live Forever reiste gåsehuden seg i det regnbuefargede lyset. For en kraft han har i stemmen!

Konserten var delt i flere akter, men det var ikke helt tydelig hva som skilte dem fra hverandre. Akt 2 og 3 hadde flere soloøyeblikk fra May og Taylor, mens akt 2 foregikk for det meste ute på catwalken. I slutten av første akt "visnet" Queen-logoen på skjermen og konstruksjonene brøt sammen. Etter en liten eksplosjon på scenen, ble rommet mørklagt. Dette gjorde at konserten føltes ut som et langt teaterstykke med et klimaks du bare vil kunne få på en Queen-konsert.



Så godt som alle deres største hits ble fremført med noen godbiter innimellom. Det skal godt ha latt seg gjøre å gå hjem med følelsen av at mye manglet. Vi fikk en «reise gjennom tiden» med 39’ og These Are the Days of Our Lives. På sistnevnte og I’m In Love With My Car tok Taylor til mikrofonen. Det låt bra og det var supert å se hvert medlem få sine egne øyeblikk i rampelyset, men det var merkbart hvor stor avstand det var mellom den og deres aller største låter, særlig når det var så mange av dem etter hverandre.



Brian Mays soloøyeblikk var mer variert, fra de akustiske Love of My Life og 39’ til hans lange gitarsolo, stående på en asteroide på reise gjennom verdensrommet. Selv om den var i det lengste laget, var det underholdene å se og høre musikken ta nye vendinger, og May er dessuten (ikke overraskende nok) fantastisk på gitar. Den klassiske Queen-lyden var virkelig til stede.



Under Pressure er blitt coveret av flere band og artister over årene, men å se den bli fremført av de originale musikerne bak den var noe helt for seg selv. Enkelte ganger arenaen ble mørklagt og en skjerm viste Mercury synge blant annet en duett med May og senere på publikumsfrieriet til Ay-Oh fra Wembley i 86’.

Å i det hele tatt spille Queen-låter er en garanti for allsang. Publikum sang med, men det var noe som ikke ga helt mening: de sto helt stille. Kanskje ikke bandet alltid var på sitt mest engasjerte etter en ca 50-år lang karriere, som forventet. Allikevel var det overraskende at låter som Don’t Stop Me Now og I Want To Break Free ikke dro i gang mer leven.

Dette gjorde at stemning ikke nådde opp til de høydene som kunne være forventet i forkant. Nå er det en kjentsak hvordan det norske publikumet er på konsert, og kanskje spesielt når gamle legender kommer til byen. Det var bare ikke helt til å riste av seg hvor laber responsen var på det som ellers engasjerte så mye.



Bortsett fra dette var det nok å la øynene og ørene fryde seg over. Sceneshowet var spektakulært med kule effekter fra skjermene i bakgrunnen. Først var man i et slags teater, før man dro ut i verdensrommet og på en discofest. Og hvor vakkert var det ikke da alle dro frem mobilene sine og badet Telenor Arena i lys under Love of My Life?

Spesielt gøy var det da Lambert satt på den glinsende motorsykkelen sin på Bicycle Race. Isolert fra publikum, var showet noe helt eget og det var aldri kun én idé de holdt seg til. Det gjorde at det alltid var spennende å lure på hva slags effekter som kom til å prege neste låt.

Ting tok seg ganske mye opp til slutt med en hitkavalkade av Queens aller største låter som virkelig var kremen på toppen av kaka. Det var klapping i takt på Radio Gaga, headbanging på Bohemian Rhapsody og mer tramping og klapping på We Will Rock You. Da We Are The Champions avsluttet kvelden, var det så deilig å se den bli spilt på den ordentlige måten og ikke bare på sportsarrangementer.

Queen + Adam Lambert var virkelig noe helt spesielt å få med seg. Lambert er virkelig en fantastisk frontmann - en verdig etterkommer av Mercury. May og Taylor har det fortsatt i seg, og å høre slike klassikere i levende live er noe man sent vil glemme.