Foto: Ingrid Slettemoen

Det var det min medfestivaldeltaker sa til meg. Dessverre kjøper jeg ikke det denne gang.

Det legendariske nittitallsbandet Bikini Kill, kjent som pionerer i riot grrrl-bevegelsen, spilte på åpningsdagen på Vindfruescenen på Øyafestivalen. Gruppen identifiserer seg som venstreradikale, tekstene er støttet på tung feministisk tematikk, og de har en klesstil bygd på punkens estetiske tradisjoner. Vokalisten går i kledd en en sølvfoliefarget kjole, og har knæsjrosa strømpebukse.

Publikumet er av variert sort, her finner vi både gammelpunkere, og nye, nysgjerrige punkspirer. Jeg ble oppmerksom på en publikummer som hadde et særlig hardcore klesuttrykk. Hun hadde øreringer store som tinntallerkener, øyevipper så lange at hun kunne greid de bakover i en sleik over den avbarberte hodeskallen - og rundt begge handleddene hadde hun nagler så skarpe at man måtte være forsiktig med å ikke stå for nært, i fare for å bli spiddet levende. Og så hadde hun lydbeskyttende ørepropper, da. Wow, en sann punker, tenkte jeg.

Bikini Kill er greit innøvd, og virker komfortable med instrumentene sine. Men det er ikke et dødstight band. Vanligvis elsker jeg det skranglete, skitne, og tilsynelatende ekte uttrykket, og jeg hadde virkelig gledet meg til en punkete og rå rockekonsert med nittitallets punklegender. Men jeg syns de virker litt slitne. De får det ikke helt til, det er noe off, noe som ikke treffer. Det er mulig jeg har stilt inn ørene litt feil, kanskje varmen påvirket meg for mye, eller kanskje var jeg bare litt for sulten. Men jeg syns dette var litt (les:ganske) trash (og ikke trash på en god måte).

Etter 20 år har de returnert til et politisk klima som er på vei tilbake i tid, med innskrenkede abortrettigheter i USA, og en kjønnsdebatt som ingen ende vil ta. Deres utstrømninger av frustrasjon, smerte og utfordring har absolutt ikke mildnet med tiden. Selvom de er over 50 år gamle, utstråler de fortsatt en brennende lidenskap til den ungdommelige feministiske idealismen. Det er bare synd denne lidenskapen ikke smitter over på publikum.