Foto: Ingrid Slettemoen
Bzzzz. SKrarar. Wizzzz. SKazkzrzrzrrz.zrz. BAAh.
Lyder. Mange lyder. Mall Girl er flink med lyder. De er flinke til å temme lydene - å sette lydene i et system – å orkestrere lydene i en rekkefølge slik at de oppleves harmonisk og konsonerende. De flinke til å bruke lydene til å bevege mennesker og vekke følelser; å få kroppen til å riste og bevege seg til de odde rytmene og de harmoniske tonene som instrumentene og effektene lager. De kuraterer lydene til å skape musikk: musikk som vekker en følelse av felleskap – noe vokalisten understreket midt i konserten deres.
Mall Girl er et rockeband bestående av Bethany Forseth-Reichberg (vokal), Eskild Myrvoll (bass), Veslemøy Narvesen (trommer) og Iver Armand Tandsether (gitar). I 2018 slo de gjennom med den dansbare poplåten Slay Queen, og siden har de gitt ut en rekke enestående singler som har markert dem på osloundergrunnens popkart. Nå har de tatt steget opp fra undergrunnen, og i dag står de på Vindfruen-scenen for å vekke Øyas litt sløve andredagspublikum til liv.
Konserten startet med den stigende synth-lyden som vi hører på introsporet i debutalbumet Superstar. Etter sporet var ferdigspilt ble det stille et lite øyeblikk; publikum står i et kvart sekund i spenning, før bandet kom hoppende ut på scenen et lite øyeblikk etterpå.
De er høflige, ydmyke og presenterer seg. «Så pene dere», sier vokalisten smilende. Aw, takk dere og. Guttene gikk kledd i lyse dongeribukser og åpne skjorter, mens vokalisten hadde på seg et langt dongeriskjørt, hvor hun hadde festet rosa og oransje tørklær på siden.
De spilte stort sett sangene fra deres debutalbum i en kronologisk rekkefølge, med unntak av Slay Queen, deres gjennombruddssingel som kom i 2018. På mellomspillåten Slush shreddet gitaristen en hissig solo på toppen. Han brifet også med sine gitartapping-skills et par låter senere. Bassisten mater bassgitaren mot forsterkerne for å oppnå en feedback-effect, vokalisten holder høye, lange og kraftfulle toner; og trommeslageren spiller perfekt.
Det er fort gjort å bli forvirret av de ujevne og skiftende rytmene, men publikum har stor selvtillit på egen trampeklapping, og de fortsetter å klappe i ¾ selv om låten har skiftet taktart for lengst. Math-rock ække lett.
De enkle scenekulissene og deres ydmyke framtoning fikk meg til å føle på en slags felleskapsfølelse; som om vi bare var en liten gjeng på en hemmelig plass som visste om dette bandet. Det var en god, solid og sjarmerende konsert, og jeg mistenker at de fikk rekruttert en del flere tilhengere etter deres besøk på Øyafestivalen 2022.
