Foto: Ingrid Slettemoen
Det er noe unaturlig ved å trekke inn under det mørke teltet som omringer Klubbscenen når det er 28 grader og stekende sol utenfor. Det føles som vi gjør noe ulovlig, eller noe som strider mot min grunnleggende natur. Men vi gjør det likevel; la oss trekke inn i mørket. Uten mørket finnes ingen stjerner? Er ikke det et typisk veggord-uttrykk?
Stjerna vi skal se i dag heter Peder Niilas Tårnesvik, kjent under artistnavnet Niilas. Han er en norsk elektronikaartist som eksperimenterer med langstrakte ambiente toner for å utforske og kartlegge ulike lydlandskap. Hans debutalbum fra 2020, Also This Will Change, ga han en Spellemannpris i elektronikakategorien, og hans siste album, Stone Skipping, som han slapp i slutten av april, har mottatt gode kritikker både på et nasjonalt og internasjonalt nivå. Niilas’ atmosfæriske toner kan roe ned den mest utålmodige lytter. I Stone Skipping utforsker han sine egne familiære røtter, og han retter søkelyset tilbake til sine forfedre. Albumet er en skildring av Niilas’ egne minner og forhold til sin samiske bakgrunn.
Rommet fylles med røyk, og Niilas kommer traskende opp på scenen til et jublende publikum. Han er ikledd en jakke og en lengre shorts i samme stil. Han sier ingenting, og starter konserten med en urytmisk ambient låt. Bak han er en skjerm som viser psykedeliske figurer og spektrale fargemønstre. Enkelte av publikummerne prøver likevel å finne rytme i låten, og de svaier litt keitete fra side til side i noe som kan likne på dans. Den andre låten han spiller er Driving To Gárasavvon, hvor vi hører en samisk joik et stykke ut i sangen. Publikum er fortsatt ikke helt med, og det er en del småprat og snakking under låten. Men da han skrur på kick-trommen får han kustus på publikum. Folk er mer med, og de har endelig en tydelig rytme å bevege seg til. Resten av settet fortsetter i denne stilen, hvor han velger å spille musikk med dunkende rytme i stedet for eteriske synthlyder. Klubben koker.
Naturen og kulturen blir ofte satt mot hverandre i et dikotomisk forhold – og de elektroniske instrumentene blir ofte sett på som en motsats av de akustiske; som om de ikke har noe plass i naturen å gjøre. Niilas beviser det motsatte – han bruker elektroniske instrumenter og synthesizere til å skildre den arktiske naturen, så vel som samiske kulturen, på et vellykket vis. Niilas er en mystisk skikkelse, han sier ikke stort - men det trenger han ikke. Han vet at musikken kan fortelle mer enn ord.
