Ea Othilde åpnet Klubbdagen på SALT. Foto: André Hustoft Nesheim
Etter flere års utsettelser og avlysninger er Øyafestivalen endelig tilbake for fullt. De fleste forbinder nok Øya med programmet i Tøyenparken. Undertegnedes mening er riktignok at årets hovedprogram ikke er blant de mest spennende i festivalens historie.
Det er skjulte perler er å finne i sideprogrammet, nærmere bestemt på Klubbdagen, på SALT. Årets program er en labelkveld delt mellom to av landets mest spennende indieplateselskap: Koke Plate og Diamond Club. Følgende er omtaler av de undertegnende mener er mest nevneverdige.
Ea Othilde
I et dunkelt røyklagt lokale lyssatt rødt ankommer Ea Othilde i en lang sort kjole. Konserten åpner med et cover av «Wicked Game» av Chris Isaak. Det er modig gjort, for det å covre en i utgangspunktet ihjelspilt hitlåt slik den, kan slå flere veier. Ea Othilde viser imidlertid at hun klarer å få låta til å skinne bare slik hun kan. Den hviskende vokalen gjør liksom rommet mindre.
Med seg på scenen har hun stjerneprodusent Hans Olav Settem, som også er frontfigur i bandet Benedikt. Vi får høre flere av låtene fra hennes debut-EP fra i vår, som nydelige «I Couldn’t Be There» og singelen «Back to You». Vi får også høre mye nytt materiale, et hint om en ny utgivelse snart?
Det mest lovende av det nye vi får presentert er «Mansized», en låt som er både seig og fengende. Selv om Ea Othilde makter å holde på publikums oppmerksomhet, hender det at akkompagnementet oppleves litt tamt. Den musikalske nakenheten kommer i flere tilfeller musikken til gode, men her, på «Mansized» blir det tydelig at det er noe som mangler. Hva med et strykeorkester som i god Melody Gardot-stil kan ligge og lure bak de enkle gitarakkordene på refrenget? Det er ikke vanskelig å forestille seg et fullt orkester bak Ea Othelia der hun står i sin glamorøse kjole.
Gjennom sin scenetilværelse innehar Ea Othilde noe av den samme mystikken som Gardot. Dette på tross av at hun bare er 17 år gammel. Alderen blir kanskje mest tydelig gjennom hennes veldige sjarm og smålige klumsethet, men Ea Othilde er på mange måter, gjennom sin musikk, både ung og gammel. Hun er en artist som har noe å si, og hun formidler det godt.
Kveldens konsert avsluttes med en av hennes fineste komposisjoner, «Elliott». Et nikk til artisten Elliott Smith? Dette er en høyst lovende start på en artistkarriere det blir spennende å følge med på. Ea Othilde spiller også på Øyas bibliotekscene i Tøyenparken på fredag.
Foto: Edvard Granum Dillner
CAJAI dunkel belysning på SALTs minste scene entrer CAJA scenen. Med seg på scenen har hun tre musikere, på henholdsvis akustisk gitar, kontrabass og elpiano.
Det åpner mykt med vokal og gitar. Caja tar rommet umiddelbart. Stemmen er fløyelsmyk og innlevelsen er sterk. Stemmeklangen, håndbevegelsene og formidlingen kan minne om Aurora. Uten at det er påtatt. Og kanskje er det mest av alt den genuine og usnobbete utstrålingen som minner mest om hennes medhordalending. Her kommer alt frem, liksom glassklart. Vi får finurlige sangtitler som «Mac and Cheese» og originale tekstlinjer som «You can’t solve the rubix cube when you’re colorblind».
Caja og hennes band viser godt samspill. Lydbildet er dynamisk og variert. Drømsk gitar- og pianoklimpring forankres av de dype frekvensene av kontrabassen, enten tonene anslås av hender eller bue.
Caja synger ektefølt om frykten for å bli gammel og andre eksistensielle temaer. Undertegnende må innrømme at notatene fra konserten er få. Grunnen er at Caja trollbinder publikum gang på gang. Og hun kler lokalet, Pyramide-scenen bidrar til den intime stemningen, der sangene folder seg ut som mikrokosmos som omslutter en og får en til å glemme tid og rom.
Høydepunktet er singelen «In The Garden» Her har låten fått en ny drakt. Pianisten åpner med en solointro, der hun lurer inn Chopins «Marche Fùnebre» før hun geleider oss inn i selve låta. Allerede fra første tekstlinje «We just saw a train go by» trigges lytterens forestillingsevne. Caja viser seg som en dyktig historieforteller med et rikt visuelt vokabulær. Denne sangen kunne lett vært med i en storfilm eller TV-serie.
Caja fortjener flere lyttere. Kanskje strømmer de til ved hennes neste utgivelse. Noe annet ville vært rart. Det er på tide at by:Larm og Music Norway får øynene opp for dette stjerneskuddet.
Foto: André Hustoft Nesheim
Benedikt
En av kveldens siste artister ut er indieorkesteret Benedikt fra Surnadal og Oslo, utgjort av intet mindre enn ny medlemmer. Dette er en perfekt avslutning på rekken av Koke Plate-artister i singer-songwriter-sjangeren.
Vi får høre flere låter fra fjorårets kritikerroste og Subjektprisen-belønte «Balcony Dream». Undertegnende kåret albumet til årets beste norske utgivelse for det internasjonale musikknettstedet beehype og det er det en grunn til. Ingen i Norge leverer følsom emosjonelt ladet akustisk indie som Benedikt.
Indiebandet fyller scenen som en nydelig bukett og i sentrum står Hans Olav Settem, vokalist, låteskriver og produsent. Det er lett å assosiere Settems hviskende stemme med Sufjan Stevens, men en desto mer relevant paralell er kanskje wisconsinske S. Carey.
Benedikt spiller godt, men noe av den drømske auraen som er så sterk på studioinnspillingene uteblir. Noe av det mest slående ved Benedikt er nemlig Settems utsøkte produksjon. Deilig låter det uansett. Benedikt spiller knallsterke låter som «In the Mirror» og «Old Friends».
Vi fikk også høre låter fra er nytt album som det ryktes at kommer neste år. Konsertens eneste norskspråklige låt er også en av deres siste. «Hav mot strand» ble utgitt i sommer på bandets samarbeids-EP med Ælvestaden. Den i utgangspunktet rolige låta får her litt ekstra trøkk med trekkspill og insisterende vokal.
Etter mye stemmetrøbbel dras siste låt i gang. Benedikt avslutter majestisk med «Pope Francis». Trompet og trombone blåser oss ut av av Benedikts univers og tilbake til virkeligheten.
Foto: André Hustoft Nesheim
KØBERÅrets klubbdag på SALT er svært folkete, for å si det på godt norsk. Det er høy Joni Michell-faktor, hviskende stemmer og gitarklimpring. Det er derfor lett å bli blåst av banen når KØBER og hans DJ og hypeman mikke flus inntar scenen.
Nesoddrapperen, tidligere kjent som Paro, har gått fra «Undergrunnsblues» til å bli norske hip-hop-hoders nye prins. En slags norskspråklig Ivan Ave, om du vil. Dette er rap med musikalsk bevissthet. Købers sceneshow vitner om stor grad av scenevanthet. At han har mange fans i crowden blir fort tydelig.
Energien er høy fra start og Køber evner å holde på den gjennom mesteparten av showet. Duoen pumper den ene bangeren etter den andre. Det legges ikke skjul på hva som er det musikalske forlegget, for flere ganger kommer det shoutouts til MF DOOM, kongen av undergrunnship-hop av nyere dato. Om det finnes noen undergrunn lenger, takket være Internett har hip-hopen mange forgreninger blitt synlig og funnet sitt publikum.
Køber mestrer old school-formatet til fingerspissene. Når artisten forsøker å switche det opp med noen trap-beats swinger det ikke helt. For det er når beaten grooven at Køber brillierer. Høydepunktet nås når MC Magnus dukker opp og blir med på «KØBER & Tjommi». Dette er good feel-hip-hop på sitt beste.
