Foto: Anna Lerheim Ask
Sjenert røyk blåses inn fra sidene, og bandet kommer gående på scenen. En trommeslager, en bassist, en gitarist, en keyboardist, og en korer. Like etter kommer Hannah trippende på scenen like etter. Hun smiler ydmykt og virker nærmest litt rørt.Hun går fram til mikrofonen og velsigner publikum med sin kraftfulle, elegante og nydelige vokal. Wow, for en sangstemme. Musikken stemmer overens med navnet hennes. Dette var overraskende mye trykk i bandet, og tross for det høye volumet på instrumentene, kan vi høre vokalen hennes klokkeklart. Den smelter fint inn i miksen. Likevel savner jeg sanger hvor stemmen hennes får skinne alene, uten et band eller andre arrangementer.
INTERVJU: Hannah Storm- Låtskrivingen har fungert som terapi for meg
Konsertens dramaturgiske oppbygging kan til tider oppleves veldig flat. Jeg savner mer dynamikk både i og mellom de forskjellige låtene, men dette kommer vel etter hun gir ut flere låter. Vers, sakte oppbygging, forløsning. En sipp av vannflasken. Ny låt. Vers, oppbygging, forløsning. Litt mer vann. Dette kan oppleves som litt ensformig.
Men Hannahs ydmyke vesen sjarmerer publikum nok til at man ikke tenker særlig over det. Hun erindrer tilbake til da hun var på Øya for 10 år siden, da hun og en venninne var konsertdeltakere. Hun peker mot bakgrunnskoreren, og det viser seg at det er hun som er venninnen. Det er så sukkersøtt at man nesten blir litt uvel.
Hannah Storm gir oss en enkel konsert, blottet for forstyrrelser eller annet sceneshow som kan ta vekk oppmerksomheten fra Storms nydelige stemme. Det fungerer godt.
"Tusen takk Øya, håper dere får en fin festival videre."
