Marty Stuart & His Fabulous Superlatives har spilt sammen i 20 år og viste seg som briljante musikere og vokalister i konserthuset. 63-åringen har på 2000-tallet ikke brydd seg om å lage kommersielle låter, men gått sine egne veier, og har i dag status som en slags countrymusikkens arkivar og historiker. Men live byr de på mye annet enn country.
De startet med en uutgitt instrumental i Link Wray-stil og bød på bluegrassharmonier på Tear The Woodpile Down (2012), der de tre fabelaktige superlativene koret nydelig. Etter ytterligere to nye poprocklåter, nå også med god lyd, fikk vi endelig ei countrylåt: Tempted (1991). Dessuten spilte Stuart to 90-tallslåter som er blant hans største countryhits, i tospann med Travis Tritt: This one's gonna hurt for you (for a long, long time) og The whiskey ain't workin'.
Enda bedre var versjonen av Ring of Fire - en hyllest til Johnny Cash, som Stuart spilte i bandet til på 80-tallet (da han var gift med Cashs datter Cindy), og den første med kontrabass istedenfor elbass: Matches (1988).
Fabulous Superlatives slapp til med solonumre. Gitarist Kenny Vaughan imponerte ikke på sine to, men bassist Chris Scruggs var utrolig på Bob Wills' western swing-klassiker Brain Cloudy Blues. Her spilte Marty Stuart endelig mandolin, noe han gjorde som tenåring i bandet til Lester Flatt på 70-tallet. Chris er for øvrig barnebarnet til en annen bluegrasslegende, Earl Scruggs.
Men det var trommis Harry Stinson som stjal showet. Noen husker ham fra Steve Earle & The Dukes. Få vet at han også er en glimrende vokalist i beste High Lonesome-stil, som på Woody Guthries The Ballad of Pretty Boy Floyd. The Byrds spilte inn den låta, som her ble etterfulgt av Byrds' filmlåt The Ballad of Easy Rider (1969).
Marty Stuart & His Fabulous Superlatives spiller også surfrock-instrumentaler, og deres versjon av The Surfaris' 1962-klassiker Wipe Out er utrolig. Soloene ble spilt på kontrabass, mandolin og Stinsons kjaker!
Connie Smith var countrystjerne på 60- og 70-tallet og har vært gift med den mye yngre Marty Stuart i 25 år. Hun er ikke med på europaturneen, men kom på scenen i Oslo fordi hun er i Norge for å besøke barn og barnebarn. 81-åringen har fortsatt vibratoen intakt og sang to låter: Here Comes My Baby Back Again fra fjorårets album (med Stuart på harmonivokal) og den dystre klassikeren Long Black Limousine. Før sistnevnte kalte Stuart henne "the queen of heartbreak".
Nevnes bør også Stuarts lynraske soloversjon av bluegrassklassikeren Orange Blossom Special hvor han viste frapperende teknikk på mandolinen. Før det fikk vi en lang historie om hans møte med låtskriveren Ervin Rouse på 70-tallet.
Vi fikk også tre ekstranumre. Oslo ble nevnt i teksta på 1990-hiten Hillbilly Rock. Til slutt kom en lavmælt When The Angels Carry Me Home med akustiske gitarer og de fabelaktige superlativene på koring.
Alle de over tusen som var i konserthuset vil huske denne lørdagskvelden for evig. Marty Stuart var dessuten humørfylt og tidvis vittig. Og tenk at vi fikk høre Connie Smith synge! Etter konserten flokket folk seg rundt henne der hun satt i salen.
Foto: Johannes Andersen
