Foto: Stian Schløsser Møller

Etter å ha utsatt Polarity-turneen to ganger som følge av verdensomfattende årsaker, kunne han endelig innta Sentrum Scene. Turneen skulle følge 2018s suksess-album Singularity som markerte Hopkins enda tydeligere på det store electronica- kartet i dag. Flere ganger i løpet av konserten ble det tydelig hvorfor Hopkins er så ettertraktet som han er, med vekslinger mellom rolige og melodiøse pianopartier til gigantiske glitch-fester av strobelys og bass der alt gled sømløst inn i hverandre.

Ettersom konserten var sittende, var det muligheter for å ta inn inntrykkene og virkelig kjenne på atmosfæren Hopkins har lagt inn i musikken. Det er en sjeldenhet at electronica-konserter er sittende, og det skapte litt forundring først om dette ville være til hinder for følelsesutløpet man gjerne føler på slike konserter. Til slutt viste det seg at det var en både-og-situasjon som på det ene siden gjorde opplevelsen mer komfortabel, men på den andre var det lite behov ettersom publikum ikke lot seg lime fast til setene under de mest storslåtte øyeblikkene.



På grunn av tidsperspektivet der turneen skulle finne sted i 2020, var mesteparten av kveldens sett derfor dedikert til Singularity, samt mye fra klassikeren Immunity. I fjor slapp Hopkins også Music for Psychedelic Therapy som ikke fikk spilletid denne gang – mest sannsynligvis fordi turnekonseptet var nøye planlagt og ikke passet inn i settet vi fikk.

Til tider var det kun Hopkins alene ved pianoet sitt der det var så stille i rommet at hver enkelt knirkelyd hørtes ut som den groveste forstyrrelsen. Ett enkelt lys var rettet mot pianoet, mens røyk svøpte over scenen og viste Hopkins kun i silhuetten hans. Det var intimt og tankevekkende.



På C O S M bredte lyset i lampene seg ut som blomster. Det var utrolig effektivt i å overraske og beundre. Slik mestret Hopkins kunsten å engasjere og bruke et relativt enkelt oppsett til å skape noe storslagent. Gitarist Leo Abrahams, fiolinist Emma Smith og cellospiller Laura Moody satt virkelig prikken over i’en her ved å supplere de elektroniske melodiene med organiske elementer.

Selv om flere av melodiene var nydelige, var det desto mer energi som ble sluppet løs når Hopkins tok til miksebordet. Favoritten Emerald Rush fikk stor jubel i salen og var med på å skape en bred enighet blant publikum at man rett og slett ikke kunne sitte stille. Noen ganger blandet han sammen disse elementene som på Breathe This Air og Sun Harmonics.



Hopkins’ musikk har en særegenhet ved seg som skiller ham ut fra mengden. Spesiell ros må gis til nettopp Immunity og Singularity som for mange, kanskje er de perfekte inngangene inn i verden av elektronisk musikk. Han lager utrolig gjennomførte album med øret for detaljer. Samtidig er det kanskje også her Hopkins’ musikk ikke alltid overrasker like mye, og forholder seg i relativt jevne omgivelser.

Ikke for å ta noe vekk fra skjønnheten og dyktigheten hans til å lage musikken. Det var utvilsomt mange stunder under konserten der man kunne la seg bli fortryllet av hvor magisk musikklandskapet hans er, men fra den ene sangen til den andre, var det ikke alltid Hopkins konstruerte nok variasjon til at man fikk sett det brede spekteret av hans musikalske talent som han så utvilsomt har.

På mange måter føltes konserten ut som dedikerte konserter der artisten feirer et jubileum og spiller sitt mest kjente album i sin helhet. Nå er de fremhevede albumene fantastiske, men Hopkins har også er bred diskografi med flust av godbiter som gjerne kunne ha sett dagens lys i denne settingen.



Men det er jo til å gi seg over hvor bra det uansett fungerte, som på Singularity der lyset blinket i takt med melodien, med en suveren oppbygning som kulminerte i en kosmisk eksplosjon som gled rolig over i Abandon Window - og freden senket seg nok engang.

Etter tidenes korteste ventetid før encore, kom han tilbake for Open Eye Signal, Luminous Eye Beings og Recovery. Det var vakkert, så veldig vakkert, og det var som om konserten hadde gått i sirkel tilbake til der det startet – tilbake til pianoet.

Det var med stor begeistring at Jon Hopkins klarte å flette sammen en delikat opplevelse som var konstruert slik at det aldri var rom for å la seg distrahere. Med fokus på hans mest applauderte materiale, slo det så absolutt ikke feil. Samtidig var det ønskelig at Hopkins hadde vist fram flere sider av karrieren sin, men så er det forståelig at det ble slik det ble. Etter to år med ventetid, var det virkelig en konsert å gå fornøyd hjem fra.