Foto: Terje Dokken


28. september 1997 gikk Del Amitri på scenen på Rockefeller foran en mildt sagt glissen sal, få uker før John Dee åpnet sine dører for første gang.

Så skulle det altså ta 25 år, ganske nøyaktig, før skottene med Justin Currie i spissen skulle innta Rockefeller på nytt. Nok en gang annonsert på Rockefeller, så var billettstatistikken forsiktig. Men nå hadde man i alle fall en alternativ scene å flytte gjengen til.

Og du verden som det fungerte. Undertegnede så Del Amitri på Barrowlands i Glasgow tidligere i år, og det ble en "homecoming"-begivenhet av de helt store. Med det var forventningene skrudd opp betraktelig, selv om vi her snakket om en mandagskveld i et land som ikke akkurat har omfavnet denne gjengen. Uansett kom de til et lite kjernepublikum som kjenner gjengen godt. Var vi 250 tilstede tro?



Deres første album på nesten 20 år kom ut i fjor, og Fatal Mistakes som det heter er så langt unna et feilskjær som det er omtrent mulig å komme. Plata er nemlig sterk nok til å stå ved siden av Del Amitris seierrekke mellom 1989-1997; Waking Hours (1989), Change Everything (1992), Twisted (1995) og Some Other's Suckers Parade (1997).

Justin Currie og hans wingman på gitar Iain Harvie er blitt henholdsvis 57 og 60, men det skortet virkelig ikke på sangstemme (Currie) og energi (Harvie). Bakerst sitter Andy Alston på tangenter og ser ut som han kunne vært faren til alle sammen. Visst skurrer det litt i Harvies gitarspill gjennom kvelden, og ikke minst feiltoner da han tok bassen til Currie på noen låter. Men er det direktesending, så er det direktesending.

Vi fikk servert både nostalgi og ferskvare gjennom hele kvelden, inkludert hele åtte spor fra den nye platen uten at det kjedet publikum i det hele tatt. "Musicians And Beer", "All Hail Blind Love" og de flotte "Close Your Eyes And Think Of England" og "Mockingbird, Copy Me Now" kom i første halvdel, mens den drivende "You Can't Go Back" og den flotte "Lonely" kom før første ekstranummer. Så åpnet de ekstranummersettet med kanskje den beste nyeste låta av de alle; "Missing Person". Praktfullt!



Og 90-tallet? Jo da, det var godt representert. Å høre låter som åpningen "When You Were Young" samt rockelåtene "Always The Last To Know", "Not Where's It's At" og "Kiss This Thing Goodbye" brakte tilbake veldig gode minner. Og kan man egentlig høre på "Roll To Me" uten å smile hele veien til sluttakkorden?

Justin Currie står for noen av 90-tallets flotteste låter, og den sparsommelige suksessen de har hatt er dypt urettferdig. Av det mer melankolske slaget finnes det få 90-tallslåter som er finere enn "Tell Her This", "Nothing Ever Happens" og avslutningen på John Dee denne kvelden; "Be My Downfall".

De varmet godt i det vi alle gikk ut igjen til en småsur mandagskveld.