Interessen for bandet har tydeligvis holdt seg, for salen er så godt som full. Bandet er kjent for mange spesielle og ukonvensjonelle instrumenter, så er det også i kveld. Musikknyheters utsendte prøver å få med seg alt de finner på på scenen, men det er ikke lett

Bandet starter ganske rolig med Wedding, der tittelen messes gjennom hele låta og det mest spesielle med instrumenteringen er metallperkusjon. Möbliertes Lied har intens vokal fra vokalist og frontfigur Blixa Bargeld. Instrumenteringen er ganske normal bortsett fra de høye tonene i perkusjon, som kommer fra springfjær, metalplater, og annet som neppe er masseprodusert til musikkformål. Det låter rolig og behagelig

Deres Nagorty Karabach er dessverre altfor aktuell igjen, siden krigshandlingene mellom Armenia og Aserbasjan har blusset opp igjen om området med samme navn som sangen. På låta bytter trommisen ut trommesettet med et spinnende metalhjul, plinging og et oljefat i plast. Låta er mer fengende og direkte enn de to første, en skikkelig godlåt. På Die Befintlichkeit des Landes er det et trillende gitarriff og en metallplatespillende trommis som driver låta fremover. Vokalen er bakpå og rolig. Låta tar seg opp i intensitet med en bassgitar som til slutt blir voldsom og høylytt.

Sonnenbarke er sparsomt instrumentert i starten, bortsett fra bass og veksling mellom plinging og skraping på metallhjulet. Hjulet minner om en blanding av skopusserhjul og et bilhjul. Med metallbuster av varierende lengde og tykkelse og lengde skaper alt fra ubehaligeg skrapelyd til susende jazztromme. Med et skrik fra Bargeld kommer resten av bandet inn. Trommisen setter seg bak trommesettet igjen. Selv om melodien er repeterende, blir det aldri kjedelig fordi det skjer så mye bytter i intensitet og instrumenter.

Blixa Bargeld spør publikum om hvor mange av de som var på deres første konsert i Oslo for 40 år siden, og både han og jeg er overrasket over hvor mange, Det er riktignok et voksent publikum, men tydeligvis meget lojale også. Bandet fortsetter med den korte og ganske rolige Seven Screws. Under Grazer Damm kommer trommisen frem på scenen for å spille på en modifisert handlevogn. Det er en rolig og behagelig låt, men handlevogna lager ikke overraskende en interssant og anderledes lyd i rytmeseksjonen. I et mellomspill, dropper Bargeld metallting på gulvet som lager en plingende lyd.

Alles In Allem er tittelsporet til plata omtrent halve konsertens låter er fra. Deres siste er kanskje ikke deres sterkeste, men denne er behagelig, melodiøs og pen med strykegitar og jazztrommer. Zivilisatorisches Missgeschick handler om vår sivilasjons undergang. I undergangen er det mange rare lyder. Rytmeseksjonen har byttet plass og bassisten har byttet ut bassen mewd metallplate for denne sangen, og Bargeld har tidvis en stemme som hentet fra grøsserdukka Chucky. Spesiell, men interessant låt.

Store metallrør kommer frem på scenen. De lager en kul lavfrekvent lyd på How Did I Die. En svevende gitar går over i en støyende lyd. Tangenter tar over, men det låter som strykere. Den dramatiske og voldsomme slutten på låta passer tittelen. De roer det kraftig ned igjen med den meget rolige Sabrina. Bassisten korer med og er mest fremtredende i lydbildet også. Låta skulle visstnok vært med i en film, men produsenten mente den var for negativ og trist. Det er mer fart i Ten Grand Goldie. Bassisten slår på en dings jeg ikke aner hva er, men den gir gøyal lyd, i ulike mellomtoner. Dingsen ligner deler av en stol med kuleramme. Metallrørene får også gjennomgå, og gitaren har en funky waka-lyd. Låta er den mest outrerte Einstürzende Neubauten til nå.

Susej er skrevet på 80-tallet, men teknologien for å spille den inn som bandet ville var ikke tilgjengelig da. Derfor ble den først spilt inn i 2008. Dermed møte ny Blixa gammel Blixa. Dessverre overdøves låta av altfor mye bass. Den avslutter hovedsettet, men de er tilbake på scenen igjen etter litt bytting av instrumenter. Taschen preges av trampeklapp, tromming på plastsekker (slike store som kan brukes til ved eller bagasje) og plingplong fra handlevogn. Under La Guillotine de Magritte spilles det på metallfjær og plastdunker, i tillegg til oljefatet. Tross disse «instrumentene» er låta ganske rolig og fengende. Blixas vokal er ganske intens og sentral i lydbildet.

Til Tempelhof kommer det frem et stativ med lange stenger og låter som bjeller. Det er i tillegg en harpelyd jeg ikke ser hvor kommer fra, og da et det sikkert keyboardisten som er synderen. Låta er rolig og behagelig. De nevnte instrumentene gir låta et egenartet og pent lydbilde. Bandet gå av scenen, men etter jubel og klapping i salen, kommer de på for avsluttende Redukt Låta har metallperk, ellers konvensjonell instrumentering til bandet å være. Den er rolig bortsett fra i refrenget, der det er fullt øs fra hele bandet. Fra nedstrippet til kakafoni oppsummerer også konserten.

Bandet har definivt funnet sin egen stil. Kanskje i så stor grad at de har skapt sin egen sjanger. Legendene har dog gitt ut bedre album enn Alles In Allem, og når så store deler av konserten er viet denne platen blir resultatet bare greit, og litt skuffende til mine høye forventninger.