Foto: Kai Chen


To låter fra Jonas Benyoub sitt debutalbum har HJEMSØKT meg dette året: 'Mamma sa' og 'Roser på graven'. Hva er det med disse som gir meg frysninger hver j**** gang jeg hører dem?

'Jeg vil ha suppe når jeg er syk/jeg vi'kke ha roser på min grav/jeg trenger deg nå, igår og idag/imorgen er kanskje ikke en ny dag'

En gang hvert fjortende år inntreffer det at popmusikken er slik: Sår, genuin og klarsynt. At det virkelig er noe kjent som står på spill.

Debutplata "ZeroLove" kom i vår etter at Jonas har vært den del av den norske musikkbransjen i over ti år. Og 'NullKjærlighet', er det virkelig så mørkt, da?

Også 'ZeroLove' er vel en slags kjærlighet, da, en slags flørt.

På scenen har han nærvær og autoritet, og selv om han er helt alene blir samspillet med lydmennene gjennom salen dynamisk.

Lydmennene autotuner stemmen hans kreativt, og gir ham beats.

Beat-arbeidet er enkelt og litt generisk, kanskje, her er det Jonas som er eneste fokus. 'Han som var med deg/når du var zero/han er din sekk/på ryggen som skolen'.

Vet du hva 'læga' betyr, 'flus'? Jonas sitt kebabnorsk er avansert og gir trøst.

'Guantanamera' er en annen favoritt, både for meg og publikum.

Algerieren har et larger-than life-nærvær (no pun intended) og historier som gjenreiser popens uskyld.