For en underholdende og velspilt konsert 73-åringen og hans backingband ga et halvfullt Rockefeller! Vi fikk høre hans beste låter i gode arrangementer og i tillegg et forrykende instrumentalsett med Los Straitjackets. Lowe var dessuten blid og morsom de få gangene han sa noe til publikum.

Selv om stemmen fortsatt er topp, har han måttet synge en oktav lavere de siste tjue årene. Det gjør heller ingenting at sangene tidvis spilles saktere, så som åpningen med klassikeren So It Goes, som var Lowes debutsingle i 1976 På scenen spiller den tidligere bassisten bare kassegitar. De fire musikerne i Nashville-bandet Los Straitjackets kompet ham på strålende vis, og trommisen koret faktisk på nesten alle låtene. En gimmick er at de er iført meksikanske brytemasker.

Sammen har de gitt ut tre singler/ep-er de siste årene, og vi fikk høre fem av disse låtene. Særlig Tokyo Bay ble godt mottatt, komplett med super gitarsolo av Greg Townson. Ellers var settlista hentet fra alle tiår han har utgitt soloplater.



Rockabilly preger en god del av låtene hans, så som Ragin' Eyes, Shting-Shtang og Without Love, som ble skrevet til svigerfar Johnny Cash - den gang Lowe var gift med Carlene Carter.

Etter en halvtime overlot Lowe scenen til Tvangstrøyene, som kvitterte med et gnistrende instrumentalsett. Surfrockfansen fikk sitt med originallåtene Kawanga! og Itchy Chicken (hvor de lånte mye fra Link Wrays Run Chicken Run, og gitarist Eddie Angel la inn ekstra riff fra Moon River og Wrays The Rumble). Ei gummihøne bidro til humoren på sistnevnte!

Ellers spilte de Shocking Blue-hiten Venus i en fresk versjon med mye showing og utrolig nok Celine Dions Titanic-hit My Heart Will Go On - ikke som ballade, men i en galopperende beat og en avslutning som hyllet The Tornados' koring og spesielt deres hit Telstar. Los Straitjackets var dessuten veldig underholdende med sine artige positurer. Håper de holder egen konsert i Norge snart!



Med Lowe tilbake på scenen hørte vi bl.a. en leken og sprudlende Half A Boy And Half A Man, 1978-hiten Cruel To Be Kind med topp koring, en fantastisk Heart of the City (b-sida til debutsinglen) med kort trommesolo, og klassikeren (What's So Funny 'Bout) Peace, Love and Understanding i en slentrende, sakte versjon. Denne låta skrev Lowe til sitt band Brinsley Schwarz' 1974-album.

De avsluttet settet med I Knew The Bride, som ble en hit i 1977 med Dave Edmunds (som Nick Lowe hadde bandet Rockpile sammen med). Lowes langsomme versjon hadde en blues-aktig åpning med snakke-intro og gikk i en slags shufflebeat. Meget bra!

Musikerne ble selvsagt klappet inn igjen til ekstranumre! The Revels' surfrock-klassiker Church Key (hvori opptatt Surfin' Bird) ble framført av Los Straitjackets med mye humor. Trommis Chris Sprague gurglet vann før han bablet fram den gutturale vokalen. Og med Lowe om bord spilte de Rockpiles When I Write The Book.



Som vanlig på konsertene avsluttet Nick Lowe solo. Men denne gang slapp vi å høre Alison (som han riktignok produserte i originalversjonen til Elvis Costellos & The Attractions). I stedet fikk vi en annen vakker ballade, Heart fra 1982, komplett med noen parodiske hjertelyder (boom!).

Jeg finner ikke noe å trekke på en så glimrende konsert. Ikke engang at Lowe unnlot å spille sin største hit I Love The Sound of Breaking Glass. Tross alt fikk vi hele 25 låter på halvannen time. Han eldes med verdighet og spilte strengt tatt alle sine klassikere.

Foto: Per-Otto Oppi Christiansen