Foto: Terje Dokken

Ni år har det tatt for at Placebo skulle følge opp Loud Like Love fra 2013 med årets Never Let Me Go, og på Sentrum Scene mandag feiret de gjenskapelsen av seg selv som plateaktuelt band med å spille hele 11 låter fra den. Sammen med et litt for lite knippe gammel moro, ble det en litt blandet opplevelse.

Før konserten fikk vi alle beskjed om å holde mobiltelefonene våre i lomma, ellers så ville vi miste kontakten med bandet og Placebo sin konsert ville bli «besværlig». Noe voldsom kontakt ble det uansett ikke, i alle fall ikke med bandets hovedperson Brian Molko som sa «takk» eller «thank you» et par ganger gjennom konsertens 21 låter og drøye 90 minutter.

Men for all del. Den nye platen er så visst ingen skuffelse, og åpningen «Forever Chemicals» og den fengende «Beautiful James» ble en god åpning, selv om lyden var grøtete med tre sinte gitarer som kranglet om frekvensene, og en bass med brumlete fuzz i bånn.

Det skulle bli mest nytt i åpningen, selv om de tok en liten tur tilbake til Loud Like Love med den litt middelmådige «Scene Of The Crime». Da var det bedre med en sprek versjon av «Bionic» som stammer fra Placebos selvtitulerte debutalbum fra 1996.



Det ble en konsert med låter på låter og ikke så mye variasjon utover kvelden. En pustepause i form av «Without You I’m Nothing» eller noe lignende hadde brutt fint opp, men fuzzpedalen var aktivert og lydmannen hadde alle linjene i taket hele veien. Småfikse og detaljrike låter som «Surrounded By Spies» var tettet igjen av altfor tunge gitarer, men den nasale stemmen til Molko kommer alltid gjennom på toppen. Det gjorde «Try Better Next Time» til et av høydepunktene når vi var kommet midtveis.

Og det skulle heldigvis bli litt nostalgi på tampen. Det skulle bare mangle, all den tid en utsolgt sal med et voksent publikum var på konsert med et band som har gitt ut 8 album og eksistert i 26 år. «For What It’s Worth» druknet av de hyppig nevnte faktorene over, mens «The Bitter End» og «Infra-Red» overlevde med litt for knapp margin. Og vi tålte mye ferskvare denne gangen, all den tid vi fikk 25 låter fra hele karrieren da de feiret 20 år som band på samme scene tilbake i 2016. Like fullt hadde en «Nancy Boy», en «Pure Morning» eller en «Taste In Men» smakt godt i stedet for «Chemtrails» og «Sad White Reggae», for eksempel.



I ekstranummersettet hadde de plukket frem to coverlåter, med Tears For Fears’ «Shout» som åpningen, og «Running Up That Hill» som avslutningen. I mellom de fikk vi en lang og intens versjon av «Fix Yourself».

Og det var en del som kunne fikses i Placebos opptreden og setliste i 2022, inkludert lydmannen og litt tweaking på en del gitarpedaler så de spilte sammen og ikke mot hverandre på scenen.

«Try Better Next Time»?