Foto: Ole Onstad

Oslo var første stoppested på alt-Js “The Dream”-turné, som følger årets slipp av deres fjerde plate med samme navn. Bandet hadde sin egne, mindre scene der de hadde sitt tradisjonelle oppsett av flere keyboards til Gus Unger-Hamilton og et trommesett uten hi-hats til Thom Sonny Green.

Lydbildet til alt-J har alltid vært beriket av små detaljer som etablerer et kunstnerisk univers av minimalisme og følelser. Nå som det har gått ti år siden debuten An Awesome Wave, ble denne konserten nærmest en hyllest til gammelt og nytt. Fra Bane og utover, var det ingen tvil om at alt-J kom til å innfri – og det klarte de helt til veiens ende, med noen få unntak i midten.



Det første som umiddelbart slo meg, var hvor klokkeklar lyden var. Hver tone var fremhevet så tydelig at det var som å høre studioversjonen spilt på et godt lydanlegg. Det var nesten så jeg begynte å så tvil om at det faktisk var playback, for dette var en opplevelse av de sjeldne. Selv om bassen var på playback, hadde ikke dette en stor nok innvirkning på inntrykket.

I samme sleng må komplimenter gis til hvor konsise Newmans prestasjoner var. Der flere av låtene krever et høyt vokalregister, klarte han å gjennomføre med glans – uten en eneste sur tone. På samme måte spilte han melodiene så feilfritt slik at følelsene studioversjonene gir oss, var så absolutt til stede live også.



Mesteparten av kveldens setliste var altså stort sett bygget opp av låter fra An Awesome Wave og The Dream, med 2-3 låter fra deres andre utgivelser. Dette var et veldig lurt valg, ettersom disse platene har en god del flere høydepunkter enn deres andre. Bortsett fra en savnet 3WW, var ikke dette langt ifra å innfri alle tenkelige ønsker. Spesielt Me&You og Hard Drive Gold må jo bli nye livefavoritter ettersom de fanger mye av essensen av det som gjorde alt-J så særegne til å begynne med, og klarte til og med å løfte stemningen et par hakk.

Lysoppsettet var utmerket. Spesielt fenglende var lyspærene som hang ned fra taket og blinket i takt med musikken. Ellers kunne det ta mer mørke og dramatiske former som på det grønne strobelyset på Deadcrush.

Instrumentene ble også byttet ut, som da Newman tok bassen fatt og satt i gang Ripe & Ruin og gled inn i Tessellate. Han var kanskje ikke den mest pratsomme, men med publikumsengasjement fra Unger-Hamilton, var det allikevel en god tilknytning mellom alle i rommet. Som første konsert på turneen, var de takknemlige for at energien var så god og positiv.

Alt-Js musikk er utvilsomt kunstnerisk, men tar få risikoer. Showet beholdt derfor en veldig jevn stilistisk fremtoning utover konserten. Derfor satt man ekstra stor pris på nummere som Chicago som var hardere og mørkere enn annet de tok for seg denne kvelden.



Aller best var det da bandet fant fram favorittene fra debuten, som Something Good, Taro og Dissolve Me. Her var det ingenting som kom på bekostning av noe annet. Med ekstra sjel lagt inn i disse versjonene, var det vakkert, rørende og befriende – alt på én gang.

Når de da sang «Please don’t go, please don’t go – I Love you so, I love you so” på Breezeblocks, var det som om vi i publikumet sang dette til bandet. Man ville ikke at øyeblikket skulle ta slutt, selv etter 21 låter. Sett bort ifra 3-4 låter i midten, føltes det aldri ut som om konserten begynte å tape seg – og det er ekstra godt jobba når alt-Js diskografi kan lene seg litt for mye på de roligere melodiene til tider.

Ikke bare var de innom høydepunktene i karrieren, men med fantastisk lyd og ypperlige prestasjoner av bandmedlemmene, var dette virkelig en sterk opplevelse å la synke inn.