Foto: Terje Dokken



Etter mange besøk både på festivaler og innescener de siste ti årene er det trygt å kalle Jason Isbell en norgesvenn. Mange superlativer har haglet rundt de forskjellige besøkene, som også skaper en stor fallhøyde når Alabama-artisten nok en gang skal innta en Oslo-scene.

Utsatt flere ganger, og til og med satt opp som en enkelkonsert i Oslo Spektrum i fjor høst, så var det greit å få Jason Isbell i et stort klubbformat i stedet for et halvfullt Oslo Spektrum, noe han skal gjøre to ganger denne uka. Og mandagens konsert i Oslo var også bare den andre konserten på denne runden i Europa, fremdeles med det to år gamle Reunions-albumet i ryggen (og for så vidt også Georgia Blue som er et coveralbum med Georgia-artister som kom under pandemien).

Han har et kompetent mannskap i backingbandet The 400 Unit, men Oslo har også hørt de mer samspilte enn på denne mandagskvelden. Det gled ikke like sømløst som før, selv om gitarist Sadler Vaden serverte Isbells låter fantastiske slidesoloer og krydder, og bassist Jimbo Hart spilte bass langt utenfor lysløypa, som i åpningen «What’ve I Done To Help».

Men det lugget i noen introer her og der, trommeslageren var fryktelig bakpå ved noen anledninger, og lydmannen var litt sløv med å finne balansen før det hadde gått litt for lenge. For å få «Hope The High Road», «Last Of My Kind» og «Something More Than Free» med alt for mye bass og lite gitar og vokal fra hovedpersonen selv ble et lite antiklimaks i løpet av den første halvtimen.

Det ordnet seg litt da vi fikk mer nedtonede låter, som Reunions sin praktfulle «Only Children» og litt senere en av settets eldste denne gangen; Here We Rests «Alabama Pines». Repertoaret for øvrig var et ganske annet enn det svenskene i Stockholm fikk kvelden i forveien, og det gikk litt overraskende ut over den aktuelle Reunions der både «Dreamsicle» og «It Gets Easier» var ute av det gode selskap fra kvelden før. I stedet fikk vi blant annet R.E.M.-coveren «Driver 8» i en tøff versjon (fra nevnte Georgia Blue). Men Southeastern-fansen fikk i alle fall sitt, med både «Stockholm», «Super 8», «Elephant» og en som alltid praktfull «Cover Me Up» som Isbell sang upåklagelig.

Det ble enda en bra kveld i Oslo for Isbell totalt sett, selv om han også har vært bedre. Man kunne ikke se helt bort fra at han virket litt mer anstrengt enn vanlig, og kanskje ikke helt i toppform? Tidligere på dag tweetet han at han hadde vært hos sykesøster og fått en eller annen injeksjon også. Mystisk!

Vi får håpe på litt lavere skuldre og kanskje enda litt større overskudd under tirsdagens konsert, selv om nok ingen gikk utfra mandagskonserten direkte skuffet.