Foto: Terje Dokken
Kim Wilde (62) skulle egentlig besøke Oslo på sin The Greatest Hits Tour i 2020 i anledning 60-årsdagen. Men koronaen kom i veien. På tampen av 2022 sang hun hver eneste av sine Topp 20-hits for et halvfullt, entusiastisk Rockefeller. Vi fikk også noen nyere låter, men de bleknet virkelig i forhold til 80-tallslåtene.Med seg på scenen hadde hun sju personer, inkludert to på trommer (som dessverre var for høyt mikset) og sin niese på koring. Hun er datter av Ricky Wilde (61), som selv spilte gitar og har stått bak det meste av hennes suksess. Broren er hennes faste produsent og låtskriver, og skrev alle de første hitene sammen med faren Marty Wilde. Faren var en av Englands første rockestjerner på 50-tallet, men ble utrolig nok ikke nevnt under konserten.
Den startet med en veldig kort Rage To Love og en lengre Never Trust A Stranger fra 80-tallet og to anonyme låter fra 90-tallet. Så tok Kim ordet og ba oss synge med på Saturday Night Fever-låta If I Can't Have You, som hun fikk en stor hit med i 1993. Den gled over i The Touch og The Second Time. Sistnevnte ble et høydepunkt, med bærbart keyboard, dansing og et mellomspill der Ricky Wilde sang Pop Muzik (en stor hit med M i 1980).
Glimrende var også Water On Glass og Cambodia, som begge var synthpop i deres originaltapning. Men det fungerte bra med et annet arrangement og Rickys gitarsolo på sistnevnte. Vi merket at alle i bandet elsket å stå på scenen. Og Kim var sprudlende, sjarmerende, smørblid og entusiastisk hele tida. Og stemmen har ikke tapt seg siden gullårene.
Jeg digget også discobassen på de eldste låtene, som View from a Bridge, Chequered Love og You Keep Me Hangin' On. Ekstranumrene var også topp: 2018-singlen Pop Don't Stop, 1988-hiten You Came og debusinglen fra 1981, Kids in America, der bandet hadde lagt inn et parti med klapping à la Queens We Will Rock You.
Alt i alt en strålende og humørfylt konsert der Kim Wilde lovte å komme tilbake til Norge. Jeg tror ikke hun har hatt egne konserter her før, men husker at hun varmet opp for David Bowie (!) på Jordal stadion i 1990.
