Men først litt historie
Bandet ble dannet i Middleton/Manchester i 1981 og bestod av vokalist og bassist (og sjef); Mark Burgess, gitaristene, Reg Smithies og Dave Fielding, samt trommis John Lever. Sammen skapte de en atmosfærsik, gitarbasert helt eget sound - i postpunk-universet. I retrospektiv er de med rette omtalt som et av de mest undervurderte bandene fra 80-tallet. De rakk å gi ut 3 studioplater: “Script of the Bridge”, i 1983. fulgt av; “What Does Anything Mean? Basically” (1985) og “Strange Times” (1986). I fbm managerens død og interne utfordringer (1987), ble bandet oppløst. Burgess og Lever startet bandet «The Sun and the Moon», mens Fielding og Smithies dannet «The Reegs».
Mark Burgess hadde også en kort solokarriere med backing band «The Sons of God». The Chameleons gjenoppstod i 2000, og resulterte I bandets 4. studioplate “Why Call It Anything” (2001) + det akustiske albumet “Strip” (2000) og “This Never Ending Now” (2002). Nye og gamle konflikter blusset opp, og de skilte igjen lag i 2003. Burgess og Lever fortsatte å spille Chameleons-låter live med sitt nye konsept ChameleonsVox. Trommis John Lever valgte å forlate bandet og døde dessverre i 2017. Mark Burgess og gitarist Reg Smithies gjenopptok bandet i 2021 sammen med 3 utmerkede musikere som har spilt med Burgess’ ChameleonsVox.
Der har du bakteppet, og hvis du har lest så langt, er du også kanskje kjent med mye av dette, hvis ikke vet du det nå. Det er altså denne gjengen som i disse dager er på veien og gleder nye og gamle fans med sine totalt 12 show fordelt over det en gang så stolte Imperiet.
Så til konsertene i Gloucester og Oxford.
Omtrent midtveis i denne mintouren, besøker de små ombygde iskalde kinoer/klubber (de blir etter hvert varmet opp av oss) - som minner om fordums storhet. De skal egentlig spille 2. skiva «What Does Anything Mean Basically» + noe mer, men allerede i åpningslåten, «A Person Isn't Safe Anywhere These Days» fra nevnte «Script..» bryter de sitt eget løfte. Og som Mark sier til oss. «We where gonna play this album (What Does ….), but fuck off, we play whatever we want! Det blir meget godt mottatt, og setlisten er nettopp en eventyrlig reise mellom disse tre tidligere nevnte (nå tidløse) første album.
Jeg kan allerede nå si at for en som kjøpte den første lp´en da den kom ut, og har hørt på dem siden, ble dette en emosjonell berg og dalbane down memory lane.
I låt nr 2 «Here Today» (også fra Script) levner det liten tvil om at dette bandet er spillesugne og følger den andre planen - levere låtene så autentiske som overhodet mulig. Den «nye» gitaristen Neil Dwerryhouse, har Chameleons-soundet på plass og låten får en til fryse langt inn i de innerste kamre i kropp og sjel. De som kjenner bandet og låtene, vet akkurat hvor de små små rare lydene som ligger bak i lydbildet, kommer. Et våkent publikum responderer umiddelbart og nikker gjenkjennende. Med «Pleasure And Pain» får vi den 3. låten på rad fra «Script». Igjen en låt med så høy gåsehudfaktor at kroppshårene gjør et desperat forsøk på å forlate kroppen. Det kalde rommet (varmen var 100% slått av pga sparetiltak) nærmer seg en smålunken Engelsk tesalong.
Så følger «Perfume Garden», «On The Beach», «Singing Rule Britannia (While The Walls Close In)» fra platen de opprinnelig hadde tenkt å spille. Helt insane flott levert. Så forflytter vi oss til 3. platen «Strange Times» og låten «Mad Jack» fremføres nærmest på desperat vis. Og sånn fortsetter det. Vi får «Home Is Where The Heart Is», «Paper Tigers», «Swamp Things», "Monkeyland" "Looking Inwardly" og "Nostalgia". Vi for obligatorisk allsang/koring fra salen med "Second Skin»/"Dreams In Celluloid".
At bandet har hatt betydelig innflytelse på nyere band som; Interpol, Oasis, The National, Flaming Lips +++ er udiskutabelt og sier sitt. Chameleons har også sine inspoband. Flere ganger under konserten(e) flettes små velplasserte tekstlinjer fra ikke ubetydelige band som bla The Beatles, The Doors, The Clash og Joy Divisions «Transmission» (dance dance dance to the radio) - frasering i reneste Mike Patton/Ian McCollum stil. Vakkert gjort. Merker at jeg kunne skrevet mye om hver eneste en av de totalt 15 låtene de spiller, men et sted må jeg stoppe.
Chameleons oppsto under Thatcher-tiden og politisk er de (dessverre) tekstmessig like aktuelle i dag. «What is happening to this country» - spør Mark retorisk fra scenen. Mellom nesten hver låt har han en liten refleksjon (tordentale) rundt de enorme sosiale forskjellene og de usikre økonomiske tidene vi lever i. England er så skakkjørt, med så store forskjeller, at Mark nesten er på gråten når han snakker om disse hjertesakene.
De avslutter begge konserter med en forrykende versjon av den episke albumåpneren fra debuten, «Dont Fall» - unødvendig å si kanskje, til ellevill begeistring.
Et enormt emosjonelt rush er over etter ca 1,5 time. Chameleons er fremdeles helt utrolig sjarmerende, dyktige, egenartede, politiske og tidløse. Konsertene beviser at deres musikk og tekster er like relevante den dag I dag - We Are All Chameleons!
Tekst og bilder av Per-Otto Oppi Christiansen
