Foto: Alyssa Nilsen

Sirkus Palaye Royale inntok søndag kveld Vulkan Arena i Oslo for et forrykende karneval av en konsert. Med det amerikanske supportbandet Starbenders og de britiske special guests Yonaka var det litt av en helkveld to lange køer med publikummere hadde i vente.

Å si at bandene hadde oddsene mot seg denne kvelden er ikke å overdrive. Ikke bare var det en søndagskveld i mørkeste januarnatta, men konserten var uten aldersgrense og totalt alkoholfri - vanligvis en oppskrift i hvordan få et innesluttet publikum.

Starbenders, som var første ute mens de aller fleste publikummerne fremdeles sto i kø hadde den desidert tøffeste oppgaven, og med sin klassiske 80-tallsrock og outfits jobbet de hardt for å skape stemning blant de nølende publikummerne som stimlet foran scenen for å sikre seg gode plasser til hovedbandet.



Yonaka var heldigere med plasseringen, og med sitt vanvittig energiske show og enorme trøkk klarte de endelig å knekke skallet til publikum. Nølende til å begynne med, men frontkvinne Theresa Jarvis, et atomkraftverk av en frontfigur og vokalist, fikk publikum til å synge med på låter de aldri hadde hørt før, kjøre i gang moshpiter og å danse villt i løpet av de knappe 45 minuttene de holdt på. Musikknyheter anbefalte Yonaka som et band å se opp for tilbake i 2017, og bandet har kommet en lang vei både karrieremessig og musikalsk den gang. Det vil ikke overraske om det annonseres en norsk headline-gig fra den kanten når de nå slipper nytt album, de sjarmerte Vulkan-publikummet i senk.

Men om det var god stemning da Yonaka kjørte show, var det ingenting mot kaoset som oppsto da Palaye Royale selv tok til scenen med åpningslåta Nightmares, i god gammeldags teatralsk stil á la tidlig My Chemical Romance og Panic at The Disco. Med bandmedlemmer og musikk som sender nostalgiske nikk til begge de to bandene, samt The Killers, Steel Panther og diverse glam og mod-band, var frontbrødrene Remington Leith, Sebastian Danzig og Emerson Barrett og resten av bandet en ren eksplosjon av energi på scenen.

Gnist-pyro, crowd-surfing, og enorm kontakt med publikum samt låter som No Love In LA, Broken og Fucking With My Head etterlot et publikum i ekstase. Remington tilbrakte nesten like mye tid ute blant publikum som han gjorde på scenen, og bandet så ut til å storkose seg på Vulkan-scenen. Det var gummibåt-seiling på publikum, vann-pistoler, konfetti, og voldsom energi.



Dessverre gikk både kaoset og effektene litt utover den musikalske kvaliteten, og selv om bandet i seg selv hørtes bra ut ble vokalen mindre og mindre tydelig jo lenger ut i konserten man kom, og selv om det nok kan delvis forsvares med at Remington tok den helt ut vokalmessig, skal man kunne klare å holde en hel konsert uten å høres ut som en kråke på slutten. Klarer man ikke det, bør man kanskje vurdere en annen taktikk enn sirkuskaos på full styrke fra start. Den enorme energiuttømningen resulterte ogå i at energien både blant band og publikum dalte ut igjennom showet, og stemning dalte - om ikke drastisk - så iallfall merkbart - etter at halve konserten var spilt.

Til og med gnist-kanonene virket halvhjertet og nølende og sprutet ut et par uentusiastiske gnister her og der. Når da vokalen også haltet, og man hørte publikum synge (vakkert) istedenfor vokalisten store deler av tiden, så ble det et langdrygt stykke konsert i midten. Låter som Paranoid og spesielt den egentlig nydelige akkustiske balladen Oblivion hadde fortjent en bedre skjebne, men trøsten er at die-hard fansen nok ikke lot seg affisere noe særlig av dette. De fikk nok nøyaktig den opplevelsen de ønsket seg.



Mot slutten av konserten tok energien seg opp igjen - om ikke vokalen - og Remington klatret opp på balkongen før han hoppet ned på gulvet igjen, til vaktenes store panikk. Nye bølger av konfetti bølget over publikum, og bandet avsluttet konserten med hitene Lonely og Fever Dream til jubel fra de fremmøtte. For publikummerne som ikke dro ut med en gang, ble det en fin liten overraskelse da deler av bandet, en liten stund etter å ha gått av scenen, kom tilbake med blomsterbuketter i hendene som de delte ut til fansen. En fin liten gest av et band som nok har en lang karriere foran seg. Iallfall om de lærer seg å posjonere ut kreftene og vokalen på konsertene sine.


Palaye Royal på Facebookh
Palaye Royale på Instagram
Yonaka på Facebook
Yonaka på Instagram
Starbenders på Facebook
Starbenders på Instagram