Det legendariske avantgardebandet fyller 50 år i år og er også relativt aktuelle med Metal, Meat & Bone fra rett før pandemien. De har også gitt flere plater fra arkivet de siste årene. Rockefeller er ganske fullt av forventningsfulle fans

Jubilanter

The Residents er et veldig produktivt band, og med 50 år i beltet er det vanskelig å ha like mye forhold til hele deres diskografi. Årets turne er også en feiring av deres beste plate Duck Stab, som de fleste med et forhold til bandet kjenner til. Alle navngitte låter i denne teksten er fra den platen. Til tross for konvensjonell sammensetning av et rockeband, er alt annet spesielt med The Residents. Det er corny, knirkete og spesielt, både i vokal, synth og spesielt deres rare akkorder.

Særegne i sitt uttrykk

De skiller seg ut visuelt også. Etter 50 år er identiteten deres fortsatt ukjent. De har alltid vært maskerte og har brukt et stort øye med flosshatt som deres varemerke. Deres matchende dresser og masker er dekorert med deres varemerke. Sceneteppet er i sebrastriper med et rundt hull til en skjerm. Vokalisten har en intens, innimellom ropende stil der akkorder og harmonier gjerne utvikler seg motsatt av forventet. De første låtene er for meg ukjente, og når de først spiller en kjent låt fra Duck Stab, er det en nesten ugjenkjennelig Bach Is Dead, i en rocka og helt sprø tapning. Boxes Full Of Armageddon er lettere å kjenne igjen fra studioversjonen, men det er mer fuzz og trøkk i gitaren.



Når vokalisten innimellom danser i en stil som minner om Dangfart, er dansen enda snålere enn musikken. Det skaper liv på scenen, og i hvertfall for min del lett humring. Når bandet trøkker til, har de gjerne litt annerledes stil for hver låt. De skumleste lydbildet er en mørk og skummel synth, en vokal som får vokalisten til å minne om Freddy Kreuger fra Nightmare On Elm Street, og en hvinende og vandrende gitar over. Det er gøy, men fullstendig galskap. Ofte har bandet en så særegen stil at det ikke høres ut som eller kan sammenlignes med andre artister.

Flere låter fra Duck Stab

I starten Constantinople er det klangfull vokal alene. Når bandet først kommer inn, er det skranglete og tøft. Vokal blir mer og mer ropende og snål. Bandet er på deres mest svevende og behagelige når synthen svever, gitaren låter lit som Terje Rypdal og trommisen kjører lette kubjeller. Vokalen er typisk dem. Bandet bruker ofte vokoder eller annen forvrenger for at stemmen skal låte rarere enn den er. Her høres det ut som at det er flere stemmer samtidig, fordi det blir lagt på en i lysere toner (nesten smurf) og en i det lavere registret. Lek med forvrenging av stemmen er gjennomgående for konserten, men mest fremtredende her. Det toppes med en dansing som ser ut som keitete, full, eldre mann.



Variert og spesielt

Semolina bruker vokalisten overstemmen. En lys, snål, lett forfrengt stemme bakkes opp av en riffete gitar, marsjerende trommer og en relativt svevende synth. Låta er direkte og fengende på sin eget skrudde vis. Selv instrumentaler låter litt spesielt med denne gjengen. Med heavy gitar og en lett, plingende synth høres det nesten ut som at de spiller forskjellige låter. Konsertens siste del er variert. Det spilles tidvis hardt, tidvis fort, for så bli skikkelige seigt. Stemmen veksler mellom brøling, høyfrekvent hodeklang og skikkelig whiskeystemme. Selv om jeg ikke kjenner låtene, blir det aldri kjedelig, når de er så varierte og har så mange sprø, musikalske krumspring.

De avslutter med en vindskeiv, lettere atonal låt. Spesielt synthen låter snålt «Everone goes to the freakshow to laugh at the freaks, but nobody laughs when they leave», synges det i den heavy låta. Den oppsummerer på en måte konserten. Det er snålt, sprøtt og mye galskap, men hele veien skjønner man dette er gutter som kan sine saker. Om jeg humrer litt av dansen, så er det likevel ikke et latterlig band. En konsert med The Residents er en spesiell opplevelse jeg unner alle som kikker ganske langt utenfor VG-lista for musikalske inntrykk å oppleve.