Foto: Terje Dokken

Devin Townsend er en artist som har gjort ørten ting over karrieren og har sikkert 100 andre ting på lista. Med 28 album bak seg fra ulike prosjekter, er han nærmest tekstbokdefinisjonen på en altmuligmann. Dette har ført ham inn i flere ulike sjangerretninger, med kombinasjoner av heavy metal, opera og elektroniske elementer.

Til å være en artist med en så lang diskografi, holdt konserten seg i et ganske jevnt musikklandskap. Noen numre var mer elektroniske, mens andre var rolige, akustiske øyeblikk, der vakkert pianospill kunne skinne for seg selv.



Townsend og bandet viste seg å være utrolig sterke musikere i hver sin forstand, med god kontroll over instrumentene de vekslet mellom. Du kunne se en god del entusiasme på scenen, og Townsend var ikke akkurat taus mellom låtene.

Etter introsporet, prøvde han seg på noen dansebevegelser før han erklærte “I don’t have any moves yet. We’re gonna change that” - som ble etterfulgt av livedebuten av Lightworker. Var det en rockeopera? Var det symfonisk metall? Hvem vet, men det var en elektrisk stemning i lufta.



“This one we’ve played a million times!” sa han og sparket igang den dundrende låta Kingdom. Nok en livedebut fulgte så med Dimensions, som hadde interessante effekter som “tryllestaven” hans ved navn Bertrand. Townsends hode til tider ble brukt for å skape lyd. Sånt kan vi like!

“Rolig” må jo være et fremmedord for Townsend, ettersom han sprudlet av energi, glede, latter og alt på det spektret. Når “Go fuck yourself” blir et uttrykk for “Jeg er glad i dere”, vet du at mannen er konfortabel på scenen.



Noen kommenterte til meg hvor likt det var Tenacious D, som at du aldri helt kan sette en merkelapp på hva du hører - med en god dose humor blandet oppi miksen. Morsomt i doser, men det er også grenser for hvor mye man kan humre over promp og rapehumor uten at det også blir litt for mye. Som da den storslagne teaterforestillingen Why? ble erklært til hans mindre delikate bakdel er det en kontrast som er dels latterilig, dels kleint.

Man skal allikevel ta Townsend på alvor. Det var forbausende hvor god stemmekontroll han hadde til enhver tid. Om det så var screaming eller noe i helt andre enden, var det ingenting Townsend ikke klarte å mestre. Dette ga full overbevisning om at man kunne bare la seg lene tilbake og nyte showet.



Andre favoritter var tatt fra ulike deler av karrieren som de hardere øyeblikkene Deadhead og Truth, til den allsangsterke Spirits Will Collide. På Bad Devil var det vanskelig å ikke vrikke på rockefoten, med sin morsomme fusjon mellom metall og mer tradisjonell rock.

Encoren var kort og sterk, med Call of the Void - som viste at Towsnend aldri sparte på kruttet og kunne levere en fantastisk vokal selv så sent ut i showet - før Strapping Young Lad-sangen Love? forvandlet publikumet til en gjeng headbangere. Det var litt synd at ingen var så mye med som på dette aller siste øyeblikket.



Devin Townsend er en skarp og dyktig musiker som ikke behøver å bruke mye tid på å overbevise om at han kan spille, synge og underholde. Selv om han ikke forholder seg til en konkret sjanger, var dermed ikke alt som var like interessant å følge med på.

Greit nok at soloene var kompliserte og at de lengre låtene kunne inneholde ulike variasjoner, men det var ikke altfor mange enkeltøyebikk som skilte seg nok ut fra det neste. Det gjorde at konserten føltes lengre ut enn den egentlig var.



Når noe først fungerte, seg neste sang abgårde og bød på den samme, operavokalen - så imponerende som den var - begynte den å tære på mot slutten. Power-ballader kan være fint det, men en hel konsert med det kan bli litt i meste laget. Underholdningsfaktoren var uansett helt fantastisk.

Det var åpenbart de tyngre låtene som brillierte, samt der bandet var mer eksperimentelle i instrumentvalget. Townsend var allikevel en stjerne som kontrollerte alt med sin stødige hånd - og det gjorde konserten mer enn underholdende nok til å gå hjem fornøyd fra.