Foto: Hogne Bø Pettersen
Dette er tredje gang jeg ser Röyksopp på åtte måneder, og hver konsert har hatt sine unike opplevelser under promoturneen for Profound Mysteries-trilogien. Setlisten har variert hver gang, og selv om laserne, lysshowet, kostymene og danserne har vært de samme, så har også showet utviklet seg underveis. Det er tydelig at Torbjørn og Svein i elektronika-duoen ikke vil gjøre det samme om igjen og om igjen. Omtrent som en av deres forbilder, Jean-Michel Jarre, som de også spilte over anlegget før de kom på scenen.Det hele startet med Impossible fra første albumet av trilogien. Her dukket det også opp en forandring fra sist jeg så dem. For denne gangen hadde de med seg vokalist som sang, i stedet for å bare bruke Alison Frapp på teip. Om det var Alison som var på scenen, vet jeg ikke, men denne sangeren dukket opp flere ganger under konserten.
Röyksopp vrir, remikser og spiller til tider synth og perkusjon over sekvensene som bygger opp låtene. Det er tydelig at de har full kontroll og kan dra konserten i retninger som de ikke har vært gjort før. Da This Time, This Place… går i gang er det som å være på et god gammeldags raveparty, selv om store deler av de minst 10 000 som var på konserten sitter. På gulvet er det derimot full dans, armer i været og ukontrollerte bevegelser.
Foto: Hogne Bø Pettersen
Da The Girl and the Robot starter er det mange som håper på et besøk av Robyn, men dessverre ligger hun på teip. Men robothjelmen til Svein Berge har nå tatt over plassen til Moebius-hatten på hodet hans, og låten er herlig remikset.Danserne er nå i full aktivitet på scenen, og gjør til tider akrobatiske øvelser, spesielt under Here She Comes Again, som er i en versjon som gjør at man nesten forventer at Pet Shop Boys skal stikke innom.
At ikke alt er forhåndsprogrammert kommer tydelig fram i nydelige Monument. Her krydrer Svein(?) med litt perkusjon og den er til tider i utakt med beaten. Men sånn er bare sjarmerende.
Men selv om Robyn heller ikke denne gangen kommer for å legge på vokal, så er det snart duket for det mange hadde håpet på: I kveld er jo tross alt Röyksopp på hjemmebane, og da burde de vel ringe Susanne Sundfør og Astrid S? Førstnevnte har jo de jobbet sammen med i over ti år, og Astrid S synger flere låter på siste albumtrilogi.
Og joda. Astrid S er først ut og på Let’s Get it Right ser det ut som hun storkoser seg midt mellom kontrollpanelene til Svein og Torbjørn. Dette er en herlig låt som er halvt jungle og halvt funk, og da passer det at guttene spiller improvisert synth-solo på toppen inne i flekkene. Hun kommer også tilbake og gjør nydelige Breathe.
Litt senere I konserten er også Susanne Sundfør på plass, og duoen kjører gjennom en rekke av låtene de har gjort med henne, blant annet både The Mourning Sun, den helt fantastiske Oh, Lover og ikke minst deres beste øyeblikk: Running to the Sea.
Foto: Hogne Bø Pettersen
Publikum er i artistenes hule hånd nå, og røyk, lys, laser, effekter, dansere og sangere gjør at det er en særdeles hyggelig kveld. De er Norges største musikkeksport siden A-ha for en grunn (selv om Aurora og Sigrid kanskje nok er der oppe de også nå).Likevel er det ikke perfekt. Selv om lyden er bra kan det bli litt monotont når det skal være fest nesten hele tiden. Og «Oslooooo»-ropingen fra bandet er litt cringe ala Madcon og gjentas for ofte. Selv om det er hyggelig at Torbjørn sier at «uten dere er vi ingenting» før de gjør tredje eller fjerde ekstranummer.
Og da er vi over på siste innvending jeg har: Konserten ble for lang. De kunne gjerne droppet et par låter tidligere i settet til fordel for noen ekstranumrene. For her var det konfektbiter som What Else is There, I Had This Thing, Like an Old Dog og ikke minst strålende The Drug. Men at det ikke spilte sporet alle anmeldere har plukket ut som det beste fra hele siste album-trilogi, nemlig Speed King, er totalt uforståelig! Fy skam, gutter! Men annet enn det: Godt jobbet!
Sjekk bildegalleriet fra konserten:
