Foto: Ole Onstad

Etter 4 avlysninger siden 2020 kom Frazey Ford (50) endelig på sitt første norgesbesøk. For noen er kanadieren kjent fra trioen The Be Good Tanyas, som var aktive på 00-tallet.

Men de fleste av de mange unge som fylte 3/4 av John Dee oppdaget henne nok på det tredje soloalbumet U kin B the Sun (2020), som dominerte settlista helt. Hun spilte noen låter fra det forrige, Indian Ocean (2014) og knapt noen fra Obadiah (2010). Synd for gamle fans.

Bandet hennes talte en kvinne som sang nydelig harmonivokal, mens guttene på bass, trommer og elgitar gjorde veldig lite av seg. Frazey vekslet mellom å spille akustisk gitar eller elpiano eller å bare synge. Dessverre sa hun lite mellom låtene, som alle ble godt mottatt av det lyttende publikumet.



Hennes følelsesladde stemme har en unik vibrato som passer godt til den soulinspirerte musikken på 2020-albumet. Det første høydepunktet var The Kids Are Having None Of It, som ble skrevet til neste generasjons ungdom. Motherfucker fikk en lang introduksjon og handler om Frazeys villstyrige søster, skrevet med glimt i øyet. Låta ble møtt med trampeklapp. Og det var jubel under introen til den fengende Holdin' It Down.

Noen låter grenset til 70-tallets Philly-soul i soundet, og for meg ble den lekre, smektende balladen Purple and Brown det største høydepunktet. Og på det siste ekstranummeret, U kin B the Sun, fikk koristen endelig briljert.

Ellers sang Frazey Ford en helt ny sang og én coverversjon: Gillian Welchs stillfarne I Made A Lovers Prayer.

Det var mye stemmeprakt og gode sanger å glede seg over på konserten. Men det hele ble ganske ensformig og balladepreget.